Kjøttprodukter er miljøverstinger

Miljøkonsekvensene av våre forbruksvaner blir stadig mer tydelige. Samtidig som vi vil ha mer individuell frihet, får vi også mer ansvar gjennom vår rolle som "politiske forbrukere". Men er vi egentlig skikket til å ta de riktige valgene, og er forbrukene alene ansvarlige?

Kjøttprodukter er verstinger i miljøsammenheng. Kjøttproduksjonen står alene for 18 prosent av de totale klimagassutslippene på verdensbasis, samtidig som den er en direkte trussel for verdens ferskvannsressurser og biologiske mangfold. Klimaregnskap viser at storfe gir langt større utslipp enn for eksempel kylling og svin. I takt med at kjøtt relativt sett blir stadig billigere, øker forbruket av kjøtt i Norge. Samtidig har norsk import av storfekjøtt også økt de siste årene. I dag er nesten hver femte biff importert, og prognosene tilsier at importen vil fortsette å øke. Dette er problematisk.

En fersk studie fra Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) viser hvordan nordmenn i svært liten grad ser på redusert kjøttforbruk som et effektivt grep for å redusere miljøproblemene. Selv om dette er et av de viktigste tiltakene med tanke på klimaregnskapet, er det bare ti prosent av forbrukerne som setter dette øverst når de blir bedt om å rangere ulike tiltak som «redusere matavfall», «kjøpe mer lokalmat», «kjøpe mer økologisk» og «å redusere forbruk og produksjon av kjøtt». På spørsmål om de hadde redusert kjøttforbruk som følge av miljøproblemer, svarte bare 14 prosent bekreftende på dette. Sammenlignet svarer 51 prosent at de har redusert elektrisitetsforbruket av samme grunn, noe som tyder på at forbrukerne har mer kunnskap om noen miljøtiltak enn om andre.

Studien fra SIFO viser også at selv de urbane, høyt utdannede og matinteresserte forbrukerne, som statistisk sett skal stå i bresjen for å skape endring, er lite opptatt av å redusere kjøttforbruket. De oppfatter i liten grad at det er deres oppgave å snu trenden gjennom egne forbrukervalg, og mener at dette må myndigheter ta tak i. Selv om informantene i stor grad oppfatter seg selv som mer kritiske og informerte, er ikke miljøproblemene knyttet til storfeproduksjonen deres hovedbekymring. De er først og fremst opptatt av helse, kvalitet og god smak, og kritiske til industrialiseringen av norsk jordbruk. Det er også en oppfatning av at den jevne norske forbruker bare er opptatt av pris, og at det derfor ikke har noe å si hva en selv gjør. Dermed får vi en situasjon der selv de som regnes som de mest bevisste forbrukerne, ikke ser på det som sitt ansvar å redusere kjøttforbruket med hensyn til miljø og klima.

Den politiske og økonomiske betydningen av storfeproduksjon i Norge har ført til at miljøproblemene koblet til produksjonen er blitt oversett. Det krever trolig et visst politisk mot å sette miljø- og bærekraftshensyn foran kortsiktige økonomiske interesser. Få politikere tør å fortelle folk at vi må spise mindre kjøtt, men når miljøkonsekvensene av norsk kjøttforbruk blir overlatt til forbrukeren, får vi et problem. Siden forbrukerne ikke er klare til å redusere på kjøttmiddagene og myndighetene først og fremst ser på dette som forbrukernes ansvar, er det vanskelig å se hvordan kjøttforbruket kan reduseres.

En endring krever en aktiv miljøpolitikk som innebærer både mer kunnskap og bedre informasjon, men ikke minst virkemidler som kan bidra til å vri forbruket bort fra kjøtt. Dette kan vise seg lønnsomt på lang sikt både av hensyn til fremtidige generasjoners helse, miljø og velferd, samt et fremtidig bærekraftig norsk landbruk. Her er Forsvarets innføring av «Kjøttfri mandag» et eksempel på en aktør som går foran, og det er dermed ett av svært få eksempler til etterfølgelse for ansvarlige myndigheter i Landbruksdepartementet og i landbruks- og matindustrien forøvrig.