Påskens lille egg-guide

Egg hører til påsken som stillongs til polreisen. De er påskens must have. Mens vi ellers i året spiser i gjennomsnitt et halvt egg om dagen per person, dobler vi eggforbruket vårt i påsken til ett egg om dagen. Mellom skjærtorsdag og andre påskedag setter nordmenn dermed til livs ca. 23 millioner egg. Det er noe av et mysterium, dette, for ei høne legger ikke mer enn ett egg i døgnet. Og mens vi er mer enn fem millioner nordmenn, bor det under fire millioner høner i dette landet.

Hønene jobber «overtid»

For at den årlige eggfesten skal være mulig, må hønene dermed «jobbe overtid», som Prior har uttalt. Kanskje ville man ikke noe mer med denne formuleringen enn å forklare at man rundt påske lar hønene leve (og dermed produsere) lenger enn vanlig. Den er likevel en anledning til å tenke over hvordan vi som forbrukere forholder oss til hønenes «arbeidsforhold» i det industrielle landbruket.

Det er noe rart med den norske forbrukeren

Det finnes også en annen og mindre sesongbetont grunn til å ta opp dette, nemlig at norske forbrukere innehar jumboplass på dyrevelferd. Ifølge en rapport om forbrukere og dyrevelferd fra 2008 havner nordmenn lavest blant syv europeiske land når det gjelder å ta hensyn til dyrevelferd ved innkjøp av egg.

Norske forbrukere vil dog ikke innrømme denne bedrøvelige tilstanden for seg selv: Hele 41 % av nordmenn svarer at de gjerne kjøper egg fra frittgående høns, mens markedsandelen er 5 %.

Det betyr ikke at nordmenn er mindre opptatt enn andre av at dyra skal ha det bra. Snarere betyr det at det er noe rart med nordmenn som forbrukere, og kanskje at det er noe underlig i forholdet mellom forbrukere og myndigheter.

Høy tillit til norsk mat

Problemet er at vi stoler så blindt på myndighetene (og de store landbruksaktørene) at vi glemmer å utøve forbrukermakt. Når vi i beste tro kjøper egg fra burhøns – en produksjonsmåte som sterkt begrenser dyras lovfestede rett til å få utøve artsspesifikke behov – er det bare et eksempel på at norske forbrukere tror de lever i «den beste av alle verdener».

Det er mange grunner til dette status quo. Som samfunn kjennetegnes Norge av en høy grad av tillit; vi tror gjerne det beste om folk og ting. At tilliten til norsk mat er spesielt høy, henger sammen med at norske forbrukere i lang tid har forholdt seg til et lite antall tilbydere, som har hatt myndighetenes velsignelse i form av rollen som «markedsregulatorer».

Myndighetene har med dette systemet vært garantister for at maten var produsert på en god måte, og det har vært nærmest umulig for nordmenn å skille mellom rollen som forbruker og rollen som borger. Om man stemte på et ansvarlig parti ved valg, hadde man gjort omtrent alt man kunne for å påvirke hvilke produkter som dukket opp i butikken. Skjønt, det var ikke mye til påvirkning å snakke om: Skulle man ha melk, kjøpte man Melk; skulle man ha fiskeboller, fantes Fiskeboller.

Ansvaret legges på forbrukeren

Som vi vet har denne situasjonen nå blitt erstattet av en annen, der variasjon og differensiering er sentrale prinsipper. Egg er et godt eksempel: Mens man før måtte ta til takke med Egg, finnes nå også Gårdsegg, Frokostegg, Solegg, God morgen, God frokost, Egg fra frittgående høner, Økologiske egg – for ikke å nevne den markedsføringsavdelingens juvel: Mesterlig utvalgte egg med solgul plomme.

Denne nye valgfriheten innebærer en forskyvning av ansvar. Byrden med å sikre etikk og samfunnsansvar hviler nå i større grad på oss, som forbrukere.

Det er imidlertid nettopp dette ansvaret norske forbrukere ikke ser ut til å forstå seg på, trolig fordi vi har blitt så vant til at andre (les: myndighetene) ordner opp.

Derfor, som et bidrag til å hjelpe den norske forbrukeren som bryr seg om hvordan hønene har det, følger her en liten egg-guide til den gule høytiden. Det tilsynelatende mangfoldet kan reduseres til tre kategorier:

Egg-guiden

1. Burhøns

De aller fleste egg kommer fra burhøns. Den gamle typen hønsebur er nå faset ut, så bransjen selv bruker ikke lenger betegnelsen «bur», men foretrekker den skjønnmalende betegnelsen «miljøinnredning». Det er nær allmenn enighet om at burhøns har liten bevegelsesfrihet – også Prior sier det. Hønene har i verste fall ikke mer enn et A4-ark hver å bevege seg på. Dette forhindrer dem fra å leve ut sine naturlige, artsspesifikke behov, slik loven om dyrevelferd altså krever. Dødeligheten er lavest for burhøns, men det er hovedsakelig fordi de ikke utsettes for stort.

2. Frittgående høns

Egg fra frittgående høner kommer fra høner som har kunnet gå fritt, men relativt trangt, i store haller som er belagt med strø på gulvet, og de kan også vagle seg og ofte oppholde seg i ulike etasjer. Fordi de bor så tett, er smittefaren større for frittgående enn for burhøns. I tillegg er frittgående besetninger mer utsatt for hakking. Verken burhøns eller frittgående får nødvendigvis oppleve dagslys og frisk luft.

3. Økologiske egg

Om dette synes som et valg mellom pest eller kolera, finnes heldigvis et alternativ der dyra i større grad får leve ut sine behov, nemlig økologiske egg. Disse kommer fra høner som har hatt mer plass, spist bedre fôr, fått mindre antibiotika, og som har fått gå både inne og ute. Om man skal utøve forbrukermakt over eggproduksjon, er det sikreste dermed å velge egg merket med en «Ø».

Om også dét blir for vanskelig, kan man jo alltids unne hønene påskeferie?