Matens mange ansikter

Med mindre man snakker med kjøttprodusentene, eller deres samarbeidspartnere, da. «Spis mindre kjøtt» og «kjøttfri mandag» er initiativer som skal få oss i vesten til å kutte ned på vårt enorme kjøttforbruk. Til og med FN har konkludert med at et globalt skifte mot en vegetarisk diett er nødvendig for å redde verden fra sult, fattigdom og de verste virkningene av klimaendringer. Å spise mer grønnsaker og korn er noe alle har godt av, og det skader jo ingen...eller?

Mye frukt og grønt som spises i Norge og andre vestlige land i dag fraktes fra land langt borte, og såkalte «food miles» bygges opp. Asparges fra Peru solgt i England eller Norge, for eksempel. Dermed er det bedre å spise «kortreiste», lokale grønnsaker...eller? Så lett er det heller ikke, for å produsere mat her i vesten slipper ofte ut mer klimagasser enn det gjør å produsere de samme produktene i Peru eller Kenya. I noen tilfeller så mye mer at det er mer miljøvennlig å fly matvarene hit fra Kenya enn å produsere dem lokalt. Men food miles er ikke det eneste problemet med å spise asparges fra Peru. Den industrielle produksjonen av asparges i Ica-dalen bruker så mye vann at lokale bønder og familier ikke får nok vann til egne behov, og dette er jo mildt sagt problematisk.

Et annet eksempel er quinoa, det helsebringende alternativet til ris eller pasta som har blitt en populær matvare blant helsebevisste vestlige forbrukere de siste årene. Spesielt for vegetarianere og veganere har quinoa vært et velkomment tilskudd i kosten på grunn av dets høye proteininnhold. Quinoafrøene blir produsert i Andesfjellene, hovedsakelig i Peru og Bolivia, og forårsaker derfor også food miles. Men ifølge en artikkel i The Guardian fører vestens storforbruk av quinoa til økt fattigdom for lokalbefolkningen, som ikke lenger har råd til å spise den quinoaen de dyrker. Avskoging i Brasil som følge av soyaproduksjon er også et stort problem, både for miljøet og for lokalbefolkningen. Soya er som kjent et produkt mye brukt av veganere som erstatning for melkeprodukter. Så kan man ikke spise disse matvarene med god samvittighet heller, da?

Heldigvis er det ikke så svart-hvitt. I en mot-reaksjon til artikkelen i The Guardian, skriver Slate at situasjonen til de quinoa- produserende bøndene i Peru og Bolivia faktisk bedres av vestlig forespørsel av Quinoa. Siden quinoa er en av de få tingene som kan dyrkes i Andesfjellene, fører den høye prisen til økonomiske muligheter for bøndene, og quinoa spises fortsatt av lokalbefolkningen. Og når det gjelder soyaproduksjonen, som Siri tok opp i sitt innlegg «Dagros og Soyaimporten», så blir ifølge PETA hele 97% av soyaen som produseres i Brasil brukt som dyrefôr i kjøttproduksjonen, også i aller høyeste grad i Norge. Dette blir faktisk også nevnt i en fotnote i The Guardian-artikkelen. Å spise soya og kornprodukter direkte er en mye mer effektiv bruk av maten. Dessuten blir soyaen som blir spist av mennesker hovedsakelig produsert i Europeiske land.

Som Karen også påpekte i sitt innlegg «Hvordan spise riktig», er det altså ikke så lett å spise de «riktige» matvarene alltid, siden det kan virke som det er negative effekter av nesten alt. Maten har mange ansikter, og det er ofte komplekse systemer bak matproduksjonen som både kan gi negative og positive effekter for land og folk. Men én ting er klart: det beste for deg selv og planeten er å spise mindre kjøtt.

Bilde fra www.wikimedia.com