Kunnskapsløs politikk mot sult?

Støtten til landbruk og matsikkerhet svekkes dramatisk i regjeringens forslag til bistandsbudsjett for 2016. Hovedbegrunnelsen er flykningsituasjonen, men bak dette skjer det også en tydelig ideologisk profilendring i satsingen på landbruk i den norske utviklingspolitikken: Fra forskning og utviklingsprosjekter for småbønder mot investeringer i agribusiness.

Regjeringen legger opp til at det skal kuttes dramatisk i tilskudd til internasjonal landbruksforskning. Herunder sorterer norsk støtte til de internasjonale landbruksforskningssenterne i det såkalte CGIAR nettverket og støtten til et tiårig prosjekt for tilpasning av landbruksplanter til klimaendringer ledet av The Global Crop Diversity Trust, den internasjonale organisasjonen som sammen med Norge finansierer driften av frøhvelvet på Svalbard. Disse landbruksforskningsprogrammene bruker plantemangfoldet til å utvikle plantesorter som gir bønder i sør flere og bedre valgmuligheter i møte med stadig vanskeligere produksjonsforhold. Plantene de utvikler er internasjonale fellesgoder, et alternativ til den proprietære teknologien som de store frøselskapene tilbyr.

Nedstrøms for denne forskningen ligger det mer umiddelbare behovet for å styrke rådgivningstjenester og andre institusjoner som gjør jobben med å produsere mat til et mindre risikofylt levebrød enn det er i dag. Regjeringen varsler kutt også til slike nasjonale og regionale landbruksprosjekt og organisasjoner som Utviklingsfondet roper nå varsko om det de ser som en alvorlig svekkelse av landbruk og matsikkerhet i regjeringens utviklingspolitikk. Som på de fleste andre felt i utviklingspolitikken, er det ulike syn på hva slags tiltak som fungerer best, men en felles innsikt fra hele spekteret av aktører, fra verdensbanken til bondeorganisasjonene, er at landbruksbistand til regulært familielandbruk er mest effektivt for å bekjempe sult og feilernæring. Det er familielandbruk som produserer det meste av maten i verden og det er på samme tid disse familiene på landsbygda i sør som er hardest rammet av sult.

De sosiale og økologiske virkningene av ulike tiltak for landbruksutvikling behøver vi stadig ny kunnskap om. Men vi ser nå at samtidig som finansieringen av internasjonal landbruksforskning svekkes, kuttes det også i finansieringen til forskning på global utvikling som blant annet handler om å øke kunnskapsgrunnlaget om hvordan bistanden virker.

Kuttene i budsjettet begrunnes med behovet for prioritering av humanitær bistand og flyktningkrisen, men bak dette skjer det også en tydelig ideologisk dreining. For regjeringen vil etter alt å dømme øke bevilgningene til investeringsfondet Norfund som har fått en sentral rolle i regjeringens satsing på privat næringsliv som den saliggjørende veien til utvikling. At også landbruket ses på som næringsutvikling tydeliggjøres av at regjeringen ber Norfund særlig prioritere investeringer i landbruket. Norfund sier eksplisitt at den type landbruk de støtter er «agribusiness». Her er det ikke snakk om familielandbruk, men stordrift som eksportrettet plantasjedrift.

Som på alle felt bør debatten handle mer om kvalitet enn om kvantitet, men når det skjæres ned på alle typer av regulær bistand til landbruk og matsikkerhet er det grunn til å reagere. Børge Brende skrev i sommer at sult er et av verdens største løsbare problem. Inntrykket nå er at hverken normalt familielandbruk eller forskning for og på landbruksutvikling er en del av regjeringens oppskrift på løsning. Den kunnskapsløsheten må ikke få passere i det endelige budsjettet.

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 03.11.15