Blant de første sakene Nikolai Astrup har vektlagt som Utviklingsminister er Bærekraftsmålene, vedtatt av 193 ledere i FN i 2015, og betydningen av næringslivsengasjement for å nå dem. Det er både riktig og naturlig, og det hersker liten uenighet om at å nå de ambisiøse målene er helt avhengig av at private investeringer blir mobilisert. Flere store bedrifter både i Norge og internasjonalt har også omfavnet Bærekraftsmålene på en måte vi knapt har sett før i internasjonalt utviklingsarbeid.
Hva skal være næringslivets rolle?
Mens forventningene til næringslivet er skyhøye, er de også uklare. Verktøy og metoder utvikles for å støtte og måle enkeltbedrifters bidrag til spesifikke mål, og det er stadig fokus på det enorme potensialet for å tjene penger ved å satse på bærekraft. Samtidig forventes næringslivet å være alt fra drivkraften i lokal jobbskapning og det grønne skiftet, til aktørene som skal bekjempe korrupsjon, reversere det globale tilbaketoget for demokrati og menneskerettigheter, og bidra til å opprettholde en liberal verdensorden. For å hindre at næringslivsengasjement i Bærekraftsmålene ender i fiasko og frustrasjon kreves en gjennomtenkning av hva som er ulike næringslivsaktørers styrker og begrensinger når det kommer til ulike deler av de 17 målene.
Behov for langsiktig tenkning
Næringslivets styrke er evnen til innovasjon samt langsiktig strategisk tenkning. Man er underlagt krav om avkastning, men ikke politiske strømninger og uforutsette budsjettkutt. Selskaper kan investere i å finne løsninger på spesifikke problemer som ikke er prioritert av det offentlige, og avhengig av finansielle muskler, kan de tåle utgifter og tap på kort sikt, om man på lengre sikt ser for seg gevinst.
Bærekraftsmålene som består av 17 tematiske mål med 169 indikatorer er derfor vel tilrettelagt for næringslivsengasjement. De er målbare, og relativt konkrete. Men den overordnede måloppnåelsen er avhengig av komplekse samfunnsmessige og politiske prosesser, både lokalt og globalt. Det stiller næringslivet overfor store utfordringer.
Alles business
For det første refereres det i taler og dokumenter om Bærekraftsmålene til et «vi» som skal oppnå målene, uten at det internasjonale «vi» noen gang defineres.
Bærekraftsmålene blir dermed alles business, men ingens ansvar.
En slik tilnærming kan lett føre til at hver enkelt bedrift plukker sitt «mål», der man ser at det å bidra til et Bærekraftsmål kan være forenlig med selskapets praksis og målsetninger. Selv om bidrag innenfor et enkelt felt kan ha store betydning vil det uthule den grunnleggende ideen bak Bærekraftsmålene som dreier seg nettopp om helheten.
Kan utfordre lokalt lederskap i sårbare stater
For det andre så vet alle som har forsket på utvikling og bistand at utviklingsprosesser som produserer brede og varige samfunnsmessige forbedringer, alltid er forankret i god lederskap og styresett, om det er lokalt eller nasjonalt. Både bistand og næringslivsengasjement kan virke både positivt og negativt på styresett. En stor bedrift i et lokalsamfunn kan også påvirke politiske prosesser ved å for eksempel endre styrkeforholdet mellom ulike aktører. De fleste såkalte «sårbare stater» som er Norges hovedfokus i bistanden har ikke engang kapasitet til å formulere sine egne planer for hvordan å nå Bærekraftsmålene – langt mindre å koordinere ulike private aktørers innsats. Næringslivet kan fort havne i samme dilemmaet som bistandsaktører har vært i gjennom mange år: at deres egen virksomhet er såpass krevende for lokale myndigheter, at den ikke har kapasitet igjen til helhetlig tenkning om sin egen utviklingspolitikk.
Innsats for bærekraft krever langsiktighet
For det tredje vil næringslivet også stå overfor utfordringer når det gjelder langsiktighet. Bærekrafts-innsats blir av næringslivet av og til definert som en del av kjernevirksomheten; andre ganger er det særskilte prosjekter under CSR-porteføljen. I første tilfellet avhenger langsiktige resultater av standarder for blant annet miljø og sosiale og menneskerettigheter, teknologioverføring og bruk av lokalt «input», men også av bedriftenes øvrige strategi og endringer i markedsforhold. Om bedriften velger å trekke seg ut av et land av markedshensyn, så følger bærekraftsinnsatsen med. Dersom denne snarere er den del av CSR-porteføljen, så er ofte videreføringen avhengig av både trender og ledelse. Det er heller ikke slik at all innsats for å nå bærekraftsmålene gir umiddelbare resultater. Mens noen bedrifter tenker langsiktig også her, har vi sett andre som trekker seg så snart den ofte kaotiske virkeligheten gjør det vanskelig å presentere suksesshistorier på neste aksjonærmøte eller konferanse.
Ingen av disse forbeholdene tilsier at ikke næringslivet bør engasjere seg i Bærekraftsmålene. Tvert i mot er det viktig å sørge for at innsatsen blir langsiktig og solid. For å sikre det bør Utviklingsministeren ta initiativ til dialog som går bakenfor de mange «win-win» flosklene som vi er vant med å høre, og diskutere grundig ansvarsfordeling og hvordan å gjøre innsatsen så robust og langsiktig som mulig.
Denne kronikken er også publisert i Dagens Næringsliv.
