Dette innlegget er også på Forskning.no
Hva har vold med tilpasning til klimaendring å gjøre? Svaret er: ganske mye. Det fikk jeg bekreftet under et ganske svett feltarbeid i El Salvador i Mellom-Amerika i forrige uke. En av endringene som landet gjennomgår er nemlig temperaturøkning, samtidig med vannmangel og stadig mer hyppig ekstremvær. En mektig nasjonal politisk elite, som gjennom historien har satt egen vinning før både bærekraft og sosial utjevning, må ta på seg mye av skylden for at El Salvador er så sårbart for globale klimaendringer som det er. Men de ekstremt voldelige ungdomsgjengene (pandillas) er blitt et viktig hinder for tilpasning til klimaendringene
Førsteplass på klimarisiko
El Salvador er på størrelse med Nord-Trøndelag fylke og bidrar ikke til mer enn 0,4 prosent av det globale klimagassutslippet, men landet er desto mer sårbart for klimaendringer. I 2009 inntok landet førsteplassen på FNs indeks over land i klimarisiko, og det har siden alltid figurert i tet. Vannmangel er El Salvadors mest akutte problem. Noen områder opplever tørke, mens andre snarere lider under at jordas evne til å holde på vannet er radikalt redusert. Hele bydeler har vært ukesvis uten vann (noen hevder de ikke har hatt drikkevann på to år), noe som har skapt store sosiale konflikter.
Salvadoranske myndigheter har satt i gang flere planer for å imøtegå krisa. En åpenbar løsning er å plante mer skog, særlig kaffeplantasjer som i tillegg til å bidra til å forebygge klima-effekter, gir jobber og inntekter. Men i dette og mange andre tiltak møter man i dag stadig større hindre i form av trusler og vold.
Ekstrem vold
El Salvador har aldri vært et fredelig land, men etter at USA begynte å deportere grupper av salvadoranske ungdommer med kriminelle rulleblad og gjengbakgrunn fra USA til El Salvador i 1997, fikk man et nytt fenomen: pandillas (eller maras). De begynte som sosiale nettverk og beskyttelsesmekanismer for ungdom som ofte stod uten familie, skole- eller jobbtilbud, men har utviklet seg til å bli velorganiserte bander som opererer i territorier der de driver pengeutpresning («skatte-innkreving») og sosial kontroll via ekstrem vold.
Lenge var pandillas først og fremst et urbant fenomen som kontrollerte fattige områder i og i utkanten av byene. De siste årene har de imidlertid i stadig større grad tatt kontroll med landsbygda. Deres inntektskilder på den ellers fattige bygda er først og fremst pengeutpressing. En vanlig metode er å kreve penger for å la arbeidere til sukker og kaffe-plantasjer passere. Resultatene er mange: nyplanting av trær og kaffebusker blir stoppet på grunn av trusler og vold; eller kaffeplantasjer som i utgangspunktet ikke er spesielt innbringene for tiden, blir lagt øde som følge av vold og økte kostnader på grunn av pengeutpresning. Det er mange indirekte konsekvenser også.
Gjengene har gode vilkår
Sukkerplantasjene er svært utsatt for pengeutpresning, noe som har økt kostnadene mye for den enkelte «cañero» (de som driver dyrkningen av sukkerrør, enten på egen jord, eller jord eid av kooperativer, og ikke er de velstående eierne av sukkerforedlingsanleggene). Det har gjort at kostnadskrevende tiltak for å redusere bruk av kjemikalier eller skaffe mer effektive vanningsanlegg (for de som har det) som bruker mindre vann, blir utsatt. Gjengene har også gode vilkår i områder med liten grad av offentlig regulering og mange sosiale konflikter i utgangspunktet. I eksisterende konflikter mellom «cañeros» blir gjengene også brukt som «torpedoer» for å hevne seg på naboen (som det ofte skjer med bussjåfører som konkurrerer om bussruter i urbane strøk). Resultatet er ikke bare at tilpasningene til klimaendringene hindres, men også at volden har eksplodert på landsbygda (i tillegg til byene) de siste årene. Det skaper mer migrasjon til byene, og til USA.
Også i urbane områder ser man at sikkerhetssituasjonen spiller inn på mulighetene for å tilpasse seg klimaendringer. For å sikre at mer av vannet som tross alt regner på El Salvador kan tas i bruk må man planlegge byer på nye måter. Men hvor man kan bygge i byene er i stadig større grad avhengig av hvor gjengene tillater det. Byggebransjen er også utsatt for pengeutpresning og kan ikke bygge i områder som er pandilla-kontrollert. (At pandillas gjør alvor av trusler mot arbeidere så man sist i mars da 8 arbeidere som skulle legge nye el-kabler i et område, samt 3 tilfeldige forbipasserende bønder, ble massakrert etter «kontroll» og krav om beskyttelsespenger). Samtidig ønsker stadig flere seg bolig i såkalte «gated communities» - altså innhegnede områder med høye murer og sikkerhetstiltak. Det krever mye plass, uten at man egentlig skaffer bolig til veldig mange. Resultatet er enda større press på de veldig begrensede områdene hvor det faktisk finnes naturlig vegetasjon og trær som kan hindre den evige forringelsen av opptak av vann.
Selv om mange har prøvd å tallfeste hvor mye utpresningen koster (sukkerdyrkerne estimerte sine kostnader til 1 million dollar i fjor, byggebransjen til 40 millioner) er det kanskje best å høre på en av landets fremste økonomer som fortalte meg at alle tall jeg kommer til å høre er løgn. Ingen vet med sikkerhet. Det man kan være ganske sikker på er at ungdomsgjengene er i ferd med å bli en økonomisk maktfaktor, ikke bare et kriminelt fenomen. Hva det vil føre til vet vi lite om, men jeg føler meg i alle fall ganske trygg på at de ikke kommer til å legge stor vekt på klimatiltak når de reinvesterer beskyttelsespengene sine.
