Jeg vil begynne med å presentere tre sterke og sammenkoblede påstander:
- Bærekraftig utvikling er et mål som det er umulig å oppnå.
- Dette vil få svært negative konsekvenser – spesielt på grunn av klimaendringer - men vi kommer til å lide relativt lite
- Et nord-sør-perspektiv er en misvisende måte å forholde seg til denne situasjonen.
Det er klart at dette er provoserende påstander, og de ment å være slik. Jeg vil utdype hver av dem i tur.
Bærekraftig utvikling er et mål som det er umulig å oppnå
Den mest siterte definisjonen av bærekraftig utvikling er selvfølgelig fra Brundtland-komisjonens rapport:«En utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.» Selv om dette klargjør hva som menes med ordet ‘bærekraftig’, forblir betydningen av ordet ‘utvikling’ uspesifisert. For de fleste mennesker - og kanskje alle regjeringer – er utvikling simpelthen likestilt med økonomisk vekst.
Og så lenge dette er hva utvikling betyr, er det klart at det ikke er bærekraftig.
Verdensøkonomien kan rett og slett ikke fortsette å vokse uten ekstremt alvorlig og irreversibel skade på miljøet.
Bærekraftsmålene (SDGs) som ble avtalt av alle verdens land i 2015 – står heller ikke overfor denne virkeligheten.
De er på mange måter radikale, men de unnlater å anerkjenne den største utfordringen av alle: å klargjøre motsetningen mellom økonomisk vekst og miljømessig bærekraft.
Mål 8 er "Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle."
Delmål 8. 1 er "Opprettholde en økonomisk vekst per innbygger som er i samsvar med forhold i de respektive landene, og spesielt en vekst i bruttonasjonalproduktvekst per minst 7 prosent per år i de minst utviklede landene."
7 prosent vekst per år er veldig mye. Det er sant at de 46 minst utviklede landene i verden utgjør en svært liten andel av det globale BNP, men delmål 8.1 gjør ikke noe forsøk på å antyde at de rikere landene bør slutte å strebe etter økonomisk vekst. Tvert imot.
Men dette vil ha alvorlige konsekvenser.
Allerede i dag er 4 av 9 såkalte planetgrenser allerede krysset: klimaendringer, tap av biologisk mangfold, havforsuring og kjemisk forurensning.
Gitt slike forhold er fortsatt økonomisk vekst helt klart ikke et levedyktig alternativ
Det er derfor at jeg argumenterer for at bærekraftig utvikling er et umulig mål – så lenge utvikling er likestilt med vekst.
Og det ser det ut til å være i overskuelig fremtid.
Hva med min andre påstand: Vi vil lide relativt lite av effektene av klimaendringer?
De to avgjørende ordene her er 'vi' og 'relativt'. Hvis "vi" betyr rike mennesker i rike land, har "vi" ressurser til å beskytte oss i svært stor grad mot virkningene av klimaendringer og andre miljøproblemer.
Som oversvømmelse, havnivåstigning, stormer, og vannmangel.
Vi kan bygge høyere sjøvegger. Vi kan forbedre vår vannforvaltningspraksis. Vi kan tilpasse vår landbrukspraksis.
Vi kan også overføre noen av problemene til resten av verden. Ved å eksportere atomavfall til andre land.
Og la andre land produsere produkter som involverer tung forurensning.
Dette er privilegiet som nytes av oss - som rike innbyggere i rike land.
På slike måter kan vi redusere de negative miljøeffektene av økonomisk vekst betydelig.
Jeg sier ikke at vi – og våre barn – ikke vil lide, men her kommer betydningen av ordet 'relativt'.
For hvis du sammenligner de negative effektene som vil bli følt av rike mennesker i rike land, med de som vil bli følt av fattige mennesker i fattige land, er balansen enormt i vår favør.
De – de fattige – vil rett og slett ikke ha ressurser til å motvirke virkningene av klimaendringer og andre miljøproblemer.
Som bringer meg til min tredje, også sammenkoblet, påstand.
Et nord-sør-perspektiv er en misvisende måte å se disse spørsmålene på
Dette er kanskje den minst kontroversielle av mine tre påstander.
«Nord-sør»-perspektivet har eksistert lenge.
Minst så langt tilbake som 1980, med den såkalte Brandt Report, med tittelen "North-South, a Program for Survival»
Økonomiene i flere land i det som da ble definert som Sør har vokst veldig raskt i mellomperioden – ikke minst Kina.
Og det er av den grunn ganske vanlig å foreslå, som jeg gjør her, at nord-sør har gått ut på dato.
Man kan hevde at det fortsatt ser ut til å være relevant i internasjonale klimaforhandlinger, der gruppen på 77 (og Kina) fungerer som en blokk.
Og det er absolutt relevant å merke seg at det er det historiske Nord som har det store ansvaret for tidligere klimaendringer. Men hvis vi ser fremover, er et nord-sør-perspektiv totalt misvisende.
Landene i Sør vil stå for et stort, og trolig økende, bidrag til verdens miljøproblemer.
Det jeg imidlertid ønsker å argumentere for, er ikke bare dette, men at det finnes en mye mer relevant måte å se verden på: en som skiller mellom fattige mennesker i fattige land, og rike mennesker i både rike og fattige land.
Dette er det skillet som gjelder hvis man er opptatt av virkningene av klimaendringene. Det er disse menneskene – et flertall av verden i numeriske termer – som vil lide mest.
Hva skal gjøres?
Så hva skal gjøres, mot denne ganske dystre bakgrunnen? Det er ingen god grunn til optimisme. Jeg er optimist; men jeg frykter at optimismen her vil være uansvarlig.
Jeg tror det vil hjelpe hvis debatten var basert på en mer realistisk – og ærlig – basis.
