Denne bloggen har også blitt publisert som kronikk i Klassekampen den 24.oktober (lengre versjon)
Hvordan kan vi bevege oss videre fra melankolien vi opplever i møte med en forgiftet planet?
Dette spør Timothy Morton i The Ecological Thought (2010: 2). Dette spørsmålet er utgangspunktet vårt når vi leser fire norske samtidsromaner som alle tematiserer klimakrisen. Vi har lest Tomas Espedals Året (2016), Agnar Lirhus’ Liten kokebok (2016), Brit Bildøens Sju dagar i august (2014) og Mette Karlsviks Den beste hausten er etter monsun (2014). Vi har bevisst valgt nye utgivelser av anerkjente forfattere fordi vi mener at forskningen på hvordan den «seriøse» skjønnlitteraturen håndterer klimaendringene er underutviklet.
Hvordan gjør så disse romanene klimakrisen til et litterært objekt? Vi vil hevde at bøkene gir oss andre og rikere fremstillinger av klimaendringene enn vitenskapen kan gi oss. Men de utnytter likevel ikke godt nok de narrative mulighetene litteraturen har til disposisjon. De griper til litterære motiver som er godt etablerte – og forslitte, nemlig ved å tematisere forholdet mellom mennesker og natur. Dette hjelper oss ikke til å forstå hvordan de menneskeskapte klimaendringene er et fenomen uten presedens, der bilder av Naturen som en tydelig avgrenset «annen», ikke lenger er tilstrekkelig. For å sitere Morton igjen:
Et aspekt ved å ta ansvar for den globale oppvarmingen er å gi slipp på ideen om Naturen, [som er] en ideologisk hindring for å forstå hvordan alt henger sammen (Morton 2010: 99).
Hovedkarakterene hos Espedal og Lirhus søker til naturen for å løse sine eksistensielle problemer, og slik representerer de den romantiske, naive naturdyrkeren. Bildøens «heltinne» stenger seg inne for å takle at «det grønne» er borte. Hos Karlsvik er jagerflygerens handlinger for å bøte på klimakrisen bare symbolske, og hun bidrar selv til å forsterke den globale oppvarmingen.
En velvillig lesning av disse romanene ville være at de på treffende vis speiler følelser og reaksjoner som de fleste av oss opplever i møte med klimaendringene, slik sosiologen Kari Marie Norgaard viser i Living in Denial (2011). Ved å speile våre egne fortrengningsmekanismer viser romanene samtidig frem at dette er en blindgate. Svaret på klimakrisen er åpenbart ikke å dyrke sin egen hage, à la Candide, slik protagonisten hos Lirhus gjør. Ei heller nytter det å trekke seg tilbake til naturen, bli plantekropp og dø, som fortelleren hos Espedal, stenge seg inne som Bildøens Sofie, eller fly i sikk-sakk for å bøte på sin dårlige samvittighet, som Karlsviks jagerflyger.
Denne typen velvillig økokritisk lesning er ikke lenger tilstrekkelig, slik blant annet Timothy Clark illustrerer i Ecocriticism on the Edge (2015). Antropocen er et varsel om at den forslitte distinksjonen mellom Menneske og Natur står for fall. Derfor må litteraturen gjøre noe annet enn å vise frem karakterer som lengter tilbake til en uberørt natur. Det holder ikke å vise frem den antropoceniske melankoli.
Denne bloggen er basert på en artikkel i Norsk Litterær Årbok 2017: Endreson, Thorunn Gullaksen, Kristian Bjørkdahl og Karen Lykke Syse. «’Kli-fi’ på villspor: Klimakrisen i norsk samtidslitteratur».
Litteratur
Clark, Timothy. 2015. Ecocriticism on the Edge: The Anthropocene as a Threshold Concept. London, Oxford New York, New Delhi og Sydney: Bloomsbury Academic.
Morton, Timothy. 2010. The Ecological Thought. Cambridge: Harvard University Press.
Norgaard, Kari Marie. 2011. Living in Denial: Climate Change, Emotions, and Everyday Life. Cambridge: The MIT Press.
