Årets nyttårsforsett? Å ta kjøleskapet tilbake.

Hvem bestemmer at maten din ikke lenger kan spises?

Du har kanskje også opplevd at noe plutselig ”dukker opp” i kriker og kroker av kjøleskapet når du står der og skal finne ut av hva du skal spise? Mat det ikke er helt lett å vite hva man skal gjøre med? Helt trygg mat kjenner vi igjen, ofte fordi vi nettopp har kjøpt eller åpnet den. Helt utrygg mat kjenner vi også igjen, hvis maten begynner å vandre ut av kjøleskapet på egenhånd pakket inn i et teppe av mugg. Men hva med den maten midt imellom? Å definere denne som god eller dårlig virker som en stadig vanskeligere oppgave. Når ble den boksen med middagsrester satt der? Når åpnet jeg den skinkepakken? Og er ikke den salaten litt på kanten? Befinner du deg mer eller mindre i den yngre garde er det enda større sjanse for at denne maten kastes, bare for å være på den sikre siden.

Trygg mat dekker det mest grunnleggende behovet vi har for å overleve og holde oss friske

Hvordan mistet vi evnen til å avgjøre om maten er trygg på egen hånd? Ifølge Anthony Giddens (1) spiller tillit til ekspertsystemer en sentral rolle i det moderne samfunnet. Der tillit tidligere bygget på ansikt-til-ansikt-relasjoner, kan vi i dag ha like stor – eller større – tillit til noen vi aldri har møtt eller vet noe om. Vi flytter store og små oppgaver som vi tidligere utførte selv over til upersonlige ekspertsystemer. Både innen hverdagslige handlinger og innen mindre normale områder legger vi livene våre i hendene til disse ukjente, på godt og vondt. En viss tillit må til for at samfunn skal fungere. Hvis alle skulle lært seg alt om hvordan et fly fungerer før de turte å reise med et, eller forstått alt en kirurg gjør før de lot seg operere, hadde mange vært unødvendig syke og de fleste av oss hadde aldri fløyet (kanskje det siste faktisk hadde vært et godt klimatiltak?).

Nordmenn har høy grad av tillit til ekspertsystemer

Faktisk mer enn i de fleste andre land i verden. Vi stoler på at de som styrer landet vårt gjør det på en fornuftig måte, at bankene passer på pengene våre på en fornuftig måte og at skoler og barnehager tar vare på barna våre på en fornuftig måte. Dette gjelder også for maten vi spiser. Mens tilliten til egne sanser, erfaringer og matkyndige bekjente tidligere var det som avgjorde om mat kunne spises eller ei, har denne oppgaven gradvis blitt overført til enda et ekspertsystem; holdbarhetsmerking. Kontrollmekanismer regner ut hvor lenge vi forbrukere kan stole på at ulike matvarer beholder smak og er trygg å spise. Vi vender oss nå, mer eller mindre bevisst, til Best før, Siste forbruksdag og Spises innen 4 dager etter åpning som fasit for hvorvidt maten kan spises.

Å ha en dato svart på hvitt er lettere å forholde seg til enn å ta avgjørelsen selv, spesielt når maten er i gråsonen mellom tydelig god og tydelig dårlig. I mange tilfeller gir datoen oss kanskje en god nok grunn til å kaste mat vi ikke har så lyst til å spise? Hvis datoen er passert, er det ”lov” å kaste den, uansett hvor mye vi tenker på ”barna i Afrika” eller har bestemors stemme i hodet om at ”man kaster da ikke mat”. Ekspertdatoene har også invadert måten vi snakker om mat i det daglige. At noe har ”gått ut” (på dato) betyr nå i stor grad det samme som ”blitt dårlig”, selv når maten ikke har en datostempling, som for eksempel brød, frukt, grønnsaker og middagsrester.

Men har tilliten gått for langt?

Jo mer vi flytter vurdering over til eksperter, desto vanskeligere blir det for oss selv å stole på egne sanser og kunnskap om mat. For hver gang vi ser på datoer fremfor å se, lukte og smake på matens faktiske tilstand, blir tilliten til dem sterkere og tilliten vi har til oss selv svakere. Dette påvirker hva, når og hvor mye mat vi kaster. En studie av nordmenns matkastevaner fra 2012/2013 viste at 60 % av norske forbrukere oppgir ”utgått på dato” som hovedgrunn til at mat blir kastet. Dette fant jeg også i min egen studie av holdninger og vaner knyttet til matkasting blant norske forbrukere. Og nordmenn kaster mye mat. Hver av oss kaster omtrent 46 kilo spiselig mat hvert år. Til sammen blir dette ca. 360 000 tonn mat.

Er det så farlig da?

For å ta et eksempel på det som kastes mest: Til sammen kastes det 170 000 brød om dagen i Norge. Hvis vi regner med at et brød koster 25 kroner, utgjør dette over 4 millioner kroner rett i søpla hver eneste dag.

Men vi har jo råd til det? Vi nordmenn bruker rekordlite penger på mat, både i forhold til andre land og hva vi gjorde noen tiår tilbake. I 1958 brukte vi i gjennomsnitt 40 % av inntekten vår på mat. I 2012 var det bare litt over 11 %. Vi har råd til å kaste mat. Hvor farlig er det da at ekspertene tar seg av dette og at den maten vi er usikker på går i søpla av og til?

Dessverre påvirker det ikke bare oss selv

Det globale markedet påvirkes av at omtrent 1/3 av all mat blir kastet i vestlige land. I motsetning til Norge går mesteparten av folks inntekt i fattige land til å skaffe mat på bordet. Matprisene har dermed veldig mye å si for matsikkerhet. Mindre enn 1/4 av den maten som kastes bare i Europa og USA hadde vært nok til at alle de 795 millioner menneskene som sulter hadde fått nok å spise. Og klimaperspektivet? Dersom matkasting hadde representert utslippene til et eget land, hadde det vært den tredje største utslipperen av klimagasser, kun slått av USA og Kina. Og for å avlive en myte: Det er ikke butikkene, men forbrukerne som kaster mest i Norge. 70 % - 231 000 tonn spiselig mat årlig - blir kastet i husholdningene.

Kanskje man likevel kan stille spørsmål til ekspertenes enevelde?

Er det på tide å ta ekspertkunnskapen tilbake? Når var sist gang du var i tvil om noe kunne spises, prøvde og fant ut at det faktisk gikk fint? Må vi gjenoppdage gråsone-maten, gjøre egne erfaringer og hekte på våre egne sanser igjen? Eksperter og tillit er viktig. Jeg lar fortsatt banken passe på pengene mine og lar togkonduktøren sørge for at toget fungerer uten å blande meg. Men burde jeg ikke være i stand til å avgjøre om maten i kjøleskapet mitt er trygg eller farlig? Hvis denne oppgaven gradvis ble delegert til ekspertene, kan den også gradvis tas tilbake. En småslapp gulrot av gangen.

Kilder:

1. Giddens, Anthony (1992) Consequences of Modernity