Tomatprat

De har det ikke så verst, men det er desto verre når de må hjem til gamlelandet og må utstå vår pinlige utgave av samme frukt – noen stusselige, rosa klumper som ikke smaker annet enn vann! Det er aller verst for min far. Han anser norske tomater for å være en naturstridighet, en ufortjent fornærmelse mot solanum lycopersicum. Han kan knapt sette sin fot i Norge uten å bemerke at butikkene her selger «smakstomater» – underforstått at norske tomater for øvrig ikke smaker noe som helst.

Naturlig nok tenkte jeg på min mor og far da jeg nylig leste Peter Gumbels artikkel, «Welcome to Ground Zero of the Modern European Tomato», i Time Magazine (11. mars 2013). Artikkelen slår an tonen med å beskrive nederlandske tomaters rykte på 70-tallet, og noe hørtes kjent ut. Nederland var nemlig kjent for nettopp de samme vasne, rosa klumpene vi selger her til lands. «Vannbomber», ble de nederlandske tomatene kalt, og de ble latterliggjort ikke bare lenger sør i Europa, men også – selvfølgelig – av nabo Tyskland. «Nederland, liksom… skal dere lage tomater!?» Men så har historien selvfølgelig en twist, nemlig at Nederland siden den gang har vokst til å bli Europas største tomateksportør. Og det har skjedd mens et land som Hellas, der forholdene mildt sagt ligger bedre til rette for tomatdyrking, knapt eksporterer en eneste fersk tomat. Ja, i deler av året importerer Hellas faktisk tomater. «Hvor fra», sier du? Jo, fra nettopp … Nederland. Hva skjedde? Og er det bra? Ikke minst: Hva smaker de nederlandske tomatene?

La oss begynne med det som har skjedd: Nederland har de siste tiårene industrialisert og teknologifisert og logistifisert sin tomatproduksjon mer enn noe annet europeisk land. Det de først og fremst har gjort er å flytte all sin produksjon av tomater til drivhus. Det gjør en stor forskjell, for i drivhuset kan man regulere temperatur, fuktighet og karbondioksid, slik at man sikrer optimale vekstforhold hele tiden – altså hele døgnet, hele året. I drivhusene kan tomatbøndene dessuten automatisere mye av driften, og på den måten har de kunnet kutte kostnadene. Lenger ned i Europa, for eksempel i Hellas, står tomatene fortsatt ute på en gammeldags åker, hvor de er utsatt for både fuktighet og tørke, for ikke å nevne den (også tomat)drepende varmen midt på sommeren. På grunn av værforholdene får de greske tomatbøndene ikke mer enn to avlinger ut av åkeren sin per år, mens nederlenderne produserer jevnt, året gjennom. I de nederlandske drivhusene får man dessuten plass til langt flere tomatplanter enn på en gresk åker – den nederlandske driften gir faktisk 10 ganger så stor output per kvadratmeter. Da hjelper det ikke at Hellas dyrker tomater på et 10 ganger så stort areal som det Nederland gjør; ja, det ser jo nesten bare dumt ut, å bruke så mye plass på noe man ikke engang kan eksportere.

Apropos eksport, er det flere grunner til at grekerne ikke har lykkes med det. Én grunn er volumet; grekerne har ikke engang nok tomater til seg selv. En annen grunn er at den greske produksjonen er utsatt for til dels store svingninger og uforutsigbarheter. Og moderne forbrukere liker ikke «svingninger og uforutsigbarheter»; blant annet på grunn av de flittige nederlenderne forventer de tipp-topp cherry-tomater hele året gjennom. Nederlenderne har på sin side utviklet ekstremt effektive logistiske systemer. På grunn av at alt er gjennomregulert i drivhusene, plukker nederlenderne faktisk tomatene på bestilling. Om en supermarkedkjede i for eksempel Finland bestiller et så-og-så stort parti, plukker de nederlandske tomatbøndene akkurat den angitte mengden, hvorpå de pakker det – selv, og på stedet – og sender det av gårde til Finland, der supermarkedkjeden setter sin merkevarelapp på. Et slikt system gir svært lite svinn, som igjen bidrar til å holde kostnadene nede.

Fordi tomater dyrkes i så mange europeiske land, er tomatindustrien som et godt bilde på Europas tilstand for øvrig, hevder Gumbel. Tomatindustrien er et godt bilde ikke bare på det europeiske fellesmarkedets dynamikk, men også, mer konkret, på hvorfor det går såpass mye bedre i nord enn i sør. Problemet, hevder han, er at land i sør – som Hellas – har lent seg altfor tungt på subsidier fra EU, og har dermed ikke hatt et ordentlig incentiv til å effektivisere driften, til å satse på ny teknologi og logistikk. Nederlenderne, som ikke har mottatt de samme subsidiene, har derimot hatt et stadig trykk på seg etter å gjøre industrien mer lønnsom; når de har lykkes med det, er det nesten utelukkende på grunn av sin satsning på teknologi og logistikk.

Så til neste spørsmål: Er dette bra? Vel, det er bra for Nederland, dårlig for Hellas. Kanskje blir det med tid og stunder bra for Hellas også, hvis de bare tar etter nederlenderne. Spanjolene har allerede begynt å legge opp sin produksjon etter den nederlandske modellen, og Gumbel mener det er den veien det vil og må gå. Det eneste er selvfølgelig at ikke alle kan lykkes på dette markedet. Og som utfordrere til de europeiske storprodusentene kommer nå land som Tyrkia, Marokko, og Egypt. Det blir jo selvfølgelig et sedvanlig kapitalistisk race, dette, og kanskje betyr det at man bør ha varsellampene klare. Men så langt vet jeg ikke hva man konkret skulle ha å utsette på nederlendernes suksess. Den kommer jo utvilsomt også forbrukerne til gode, i form av en jevn, fin strøm av tomater hele året gjennom. Riktignok vokser de nederlandske tomatene ikke i jord – ha, så gammeldags! – men i en slags «mineralull», og det synes mange kanskje er litt rart å tenke på. Men, altså, so what – vi trenger jo mat? Og om man tenker at industriell produksjon nødvendigvis henger sammen med bruk av sprøytemidler og den slags uhumskheter, stemmer det heller ikke. Nederlenderne bruker nemlig ikke sprøytemidler (ifølge artikkelen), men driver «biologisk» skadedyrbekjempelse.

Noe som riktignok ikke nevnes med et ord i Gumbels artikkel, er drivhusenes energiforbruk. Noen tall på dette har jeg ikke, men man kan vel trygt si at det er betraktelig, og nødvendigvis langt høyere enn det man finner på de greske åkerlappene. Så om man skulle ha noe å utsette på de nederlandske drivhustomatene må det være at de bidrar til drivhuseffekten. Det bringer meg tilbake til hjemlige trakter – og våre egne rosa vannbomber – for i motsetning til nederlenderne, kan jo vi drifte våre drivhus med ren, fornybar vannkraft. Når nederlenderne kan eksportere tomater, kan vel også vi!?

Om vi i tillegg kommer opp med en måte å lage gangbar rosévin på, kan mor og far kanskje komme hjem...

Artikkelen i Time finnes tilgjengelig kun for abonnenter, men Time har en fin app i AppStore, hvor man kan man kjøpe enkeltutgaver av bladet for mellom 30 og 40 kroner.