Indias matrasjoner når ikke migranter

Migrasjon innad i India er ikke nytt. Å flytte på seg er en vanlig strategi for mange indere i deres søken etter jobb, inntekt og et bedre liv. Noen flytter fra bygda og inn til storbyene fordi landbruket ikke gir nok avkastning, i tillegg til at klimaendringer gjør det vanskelig å dyrke nok mat. Av disse migrantene, er det mange som ender opp med ustabile og lavtlønnede jobber i byen.

Nasjonal matsikkerhetslov skal hindre sult

Offentlige støtteordninger kan være avgjørende for disse migrantene, blant annet for å hindre underernæring og sult. Og den indiske staten har flere ordninger som skal sørge for at alle indere får nok mat. Et rasjoneringsprogram skal gi folk mulighet til å kjøpe ris, mel og andre viktige matvarer til en billig penge, og en skolematsordning skal sørge for næringsrik lunsj til elever i offentlig skole. Lokale helsesentre skal dessuten gi opplæring og ekstra mat til gravide, mødre og småbarn.

Disse tre støtteordningene har eksistert i ulike deler av India i en årrekke, men i 2013 ble de utvidet til å gjelde hele landet. Ordningene ble da en del av en den nye nasjonale matsikkerhetsloven, som gjør den indiske staten pliktig til å sørge for at alle indere for nok å spise.

Sosiale støtteordninger, som utdeling av mat eller pengeoverføringer, kan være effektive verktøy i kampen mot sult og fattigdom globalt. Men det er også avgjørende hvordan disse støtteordningene utformes.

Det er liten tvil om at disse støtteordningene har vært, og fortsatt er, viktige for mange fattige inderes tilgang til mat. Men selv etter flere års innsats, beregnes det at rundt 15 prosent av Indias befolkning er underernærte, noe som utgjør cirka 190 millioner mennesker. Hvordan skal vi forstå dette, når den indiske staten tilsynelatende gjør det den kan for å bekjempe sult?

Svaret på dette er ikke entydig. Men en av utfordringene er at den indiske statens støtteordninger ikke alltid passer overens med virkeligheten til mange fattige indere.

Byråkratiet er ikke tilpasset virkeligheten

I min masteroppgave undersøkte jeg tilgangen til mat blant migranter som hadde flyttet til metropolen Bangalore i Sør-India – mange av dem for å jobbe på byggeprosjekter, og for å slippe unna tørken og varmen på bygda.

Migrantene jeg intervjuet klarte ikke å skaffe seg rasjonskort for å få tak i sine matrasjoner i Bangalore. De var derfor nødt til å kjøpe ris og andre matvarer på det åpne markedet til en mye høyere pris. Derimot hadde rundt halvparten av migrantene tilgang på skolemåltider og helsesentre i byen.

Jeg fant ut at mye av forklaringen på forskjellene mellom disse ordningene lå i at rasjonsprogrammet er «behovsprøvd», mens skolemåltidene og helsesenterprogrammet er «universelle». Behovsprøving betyr at det er bare de som er fattige som skal motta hjelp, mens universelle ordninger skal være åpne for alle, selv om de i praksis ofte er begrenset til en spesiell aldersgruppe.

Problemet med ordningen som er behovsprøvd oppstår når de fattige skal «siles ut». Dette er ingen enkel jobb, og krever mye papirarbeid og byråkrati. Staten må bestemme seg for noen fattigdomskriterier, for eksempel et maksimalt strømforbruk eller en øvre grense for inntekt. Disse må så verifiseres på et eller annet vis. Og så skal det utstedes et bevis på at familien eller personen er fattig – i dette tilfellet et rasjonskort. Dette kortet må også ha en bostedsadresse.

Om India skal lykkes med å utrydde sult og underernæring, må de sosiale støtteordningene innrettes så de passer bedre overens med migrantenes virkelighet.

Siden migrantene jeg intervjuet bodde i områder uten strøm, leiekontrakt eller gateadresse, var mange av kriteriene for å få rasjonskort vanskelig for migrantene å dokumentere. De kunne heller ikke motbevise besittelse av rasjonskort et annet sted i India.

Rett til mat må også gjelde migranter

I følge Verdensbanken blir sosiale støtteordninger stadig vanligere i flere og flere land. India er ett av landene som gjennom sosiale støtteordninger prøver å bekjempe sult og fattigdom. Sosiale støtteordninger, som utdeling av mat eller pengeoverføringer, kan være effektive verktøy i kampen mot sult og fattigdom globalt. Rapporten fra Verdensbanken viser for eksempel at land med et nett av sosiale støtteordninger har bedre fremgang på fattigdomsreduksjon enn andre land.

Men det er også avgjørende hvordan disse støtteordningene utformes. Hvem som får tilgang og hvordan de får tilgang er viktig. Argumenter for å behovsprøve støtteordninger er ofte basert på «fornuftige» argumenter om lønnsomhet – at begrensede midler kun bør brukes på de som er fattige. Men universelle støtteordninger kan vise seg å være mer effektive på sikt, da de ofte har en større fleksibilitet som gjør at de faktisk når fram til de som trenger det.

Eksemplet med migrantene i Bangalore illustrerer hvordan ordninger som er behovsprøvde ikke når fram. Om India skal lykkes med å utrydde sult og underernæring, må de sosiale støtteordningene innrettes så de passer bedre overens med migrantenes virkelighet.

Denne bloggen er også publisert på Asiapunkt.no.