Mat nok?

De siste årene har vi sett et fornyet fokus på landbruksutvikling både i fattige lands egne prioriteringer og i bistanden – sist i den norske regjeringens ferske stortingsmelding om utviklingspolitikken. Selv om det ser ut til å være bred enighet om at en landbrukssatsing er bra har det nye fokuset også ført til at deler av akademia og mange NGOer finner grunn til å advare mot ensidig fokus på økt matproduksjon som strategi for å bekjempe matkrisen verden har vært inne i siden 2007. Å mene og si at det ikke er matmangel i verden, bare urettferdig fordeling av maten, er nå doxa i samfunnsvitenskapen og dermed også i mange NGOer.

Debatten om global matsikkerhet har pågått i lang tid. I den såkalte Grønne Revolusjonen var utvikling og spredning av høyproduktive plantesorter kjernen i strategien for å bekjempe sult. Planteforedleren Norman Borlaug fikk i 1971 Nobels fredspris for “sitt bidrag til verdensfred gjennom økt matforsyning". Mens verdens befolkning fordoblet seg mellom 1950 og 1990 ble matproduksjonen nesten tredoblet. Stikk i strid med Malthus teori om forholdet mellom befolkningsvekst og matforsyning ble altså mer mat tilgjengelig per innbygger i verden i denne perioden. Så kom motreaksjonen: Den grønne revolusjonen førte med seg miljøproblemer og den nådde ikke de fattigste, mente kritikerne. I 1980 snudde en annen nobelprisvinner matsikkerhetsproblematikken på hodet: Amartya Sen sa at “Starvation is the characteristics of some people not having enough food to eat. It is not the characteristic of there being not enough food to eat.” Når nå matprisene for første gang på 40 år har steget igjen er det for en stor del fordi tilbudet ikke har holdt tritt med etterspørselen og det er naturlig at det igjen fokuserers på økt produksjon. Dette får varsellampene til å lyse hos mange av dem som har sitt verdensbilde forankret i Sens teorier og i kritikken av den grønne revolusjonen.

Det er riktig at det i prinsippet er nok mat i dag til å fø hele verdens befolkning om man teller opp antall kalorier som produseres. Og det er uten tvil riktig at mye av sulten skyldes at urettferdige politiske og økonomiske strukturer hindrer svake gruppers tilgang til denne maten. I tillegg kastes rundt 40 prosent av maten i verden (i Sør hovedsakelig fordi den er spolert før den når markedet og i Nord fordi den spoleres etter at den har nådd markedet). Mye er galt i verdens matsystem og bedre fordeling er en nøkkelfaktor for at de underærnærte skal oppnå matsikkerhet. Men for at maten som finnes i verden skal bli tilgjengelig for alle dem som til enhver tid trenger den må man se for seg en slags supervelferdsstat – eller et globalt supermarked. Mye nødhjelp er basert på distribusjon av overskuddslagre fra Nord og det kontinentet som i følge FAO har størst andel underernærte, Afrika, er en stor nettoimportør av mat. Det er nok ingen av dem som sier at problemet er urettferdig fordeling som mener at vi bør basere mer av tilgangen på denne typen nødhjelp og eksport fra Nord til Sør. Men slik matsystemet i verden ser ut i dag ville det vært konsekvensen. Mer brødskorper til Afrika.

Siden verdens matsystem ikke fungerer like bra som finn.no må det produseres mer der de som i dag ikke ha tilgang til nok mat bor. Bare slik kan både verdiskapningen i matproduksjonen (inntekten) og maten som produseres nå de som behøver den. Jeg tror altså ikke det er så mange av dem som hevder fordeling er problemet som er uenig i at Sørs matusikkerhet skal bekjempes med mat fra Sør, men jeg må si at jeg finner det litt underlig og symptomatisk at når økt produksjon innrømmes en rolle er det økologisk (eller såkalt agroøkologisk) landbruk som framholdes som løsningen. Grunnen til økopromoteringen er selvsagt at man er bekymret for de negative miljøkonsekvensene av det moderniserte kunstgjødelsbaserte landbruket i rike land. Men er det i fattige lands landbruk vi skal ta tak i dette problemet? Det blir litt som å si at drømmen for en middelklasseborger i fattige land ikke bør være en vanlig bil, men en elbil.

Når det sukkes over gammeldagse oppskrifter på landbruksutvikling, og munnhellet om at problemet er fordelingen gjentas, er det grunn til å minne om at det er agronomer og bønder som har gjort Malthus til skamme, ikke utviklingsforskere og NGOer. Vi må ikke la det beste bli det godes fiende.

Photo: noaz