Hva driver du med for tiden?
Jeg sitter krumrygget på MF vitenskapelig høgskole og arbeider med min doktorgrad i kinesisk politikk. Planen er å disputere neste år. Min avhandling utforsker det kinesiske kommunistpartiets strategier for å engasjere eliteungdom i politiske kampanjer, samt ungdommens respons på disse initiativene. For Kinas partiledelse er ungdomspolitikk høyt på agendaen, og de står overfor mange utfordringer, som for eksempel økende ungdomsarbeidsledighet. Et sentralt funn i mitt arbeid er partiets strategiske bruk av politisk språk. Dette er et relativt lite studert fenomen i Kina. Vi har veldig begrenset innsikt i beslutningene som fattes i Zhongnanhai - Kinas svar på Det hvite hus i USA. Men vi vet at det produseres en rekke styringsdokumenter derfra som distribueres til forskjellige administrative enheter i Kina. Disse dokumentene er ofte formulert i et svært avansert språk som blant annet inneholder mange politiske slagord og partihistoriske referanser. Dette kan gi indikasjoner på retningen for ulike innenriks- og utenrikspolitiske tiltak. I Kina, hvor feltarbeid blir stadig mer utfordrende, er det viktig at vi utvikler metodene for å få tilgang til slike dokumenter. Ikke sjelden finner man noen av de på det kinesiske nettet, men de er ofte kun tilgjengelige i korte tidsrom.
Hva gjorde deg interessert i Asia?
Min interesse for Asia begynte faktisk gjennom kampsport. Som barn drev jeg en periode med karate og ble fasinert av dubbede kung fu-filmer med overdrevne lydeffekter. Estetikken i disse filmene appellerer fortsatt til meg, og de har jo også påvirket et av verdens mest kjente hiphop-band, Wu-Tang Clan. Her oppdaget jeg Bruce Lee (Be Water My Friend) og Shaolin kung fu, og jeg begynte å lese opp meg på filosofien rundt denne tradisjonen i Kina. Da jeg langt senere i livet begynte å studere sinologi, innså jeg at denne tenårings-nerdefasen allerede hadde gitt meg en del innsikt i daoisme, konfutsiansk selvkultivering og kinesisk buddhisme. Jeg vil understreke viktigheten av å bygge opp det jeg kaller «sinologisk kapital» blant de som forsker på dagens Kina. Ved å demonstrere interesse og forståelse for kinesisk historie, religion og filosofi, har jeg opplevd at mange dører har åpnet seg for meg under feltarbeid i et stadig mer innadvendt og nasjonalistisk Kina. Dette er spesielt merkbart blant den yngre generasjonen som nå studerer konfucianismen som en del av deres politiske utdanning.
Men dessverre har Østens filosofi, religion, historie og til og med politiske system en ganske lav status i store deler av norsk akademia. Det er krevende å utdanne personer til doktorgradsnivå med kunnskap om denne regionen, særlig hvis man også ønsker å beherske språket flytende. I tillegg har regjeringen innført studieavgifter for studenter fra land utenfor EØS, Asianettverket har mistet den økonomiske støtten, og NIAS - Nordic Institute of Asian Studies legges ned neste år! Dette skader ikke bare Asiaforskningen men også studentrekrutteringen til Asiastudier. Det er imidlertid også gode nyheter, som tildelingen av midler til et forskningssenter for geopolitikk som inkluderer Asia.
Hvor lenge har du jobbet med/i regionen og i hvilke land?
Jeg hadde en barndomskamerat hvis familie bodde i Singapore, og sammen med ham reiste jeg rundt store deler av Asia i begynnelsen av 2000-tallet. Det gjorde sterkt inntrykk på meg som hadde vokst opp på en bondegård i en liten landsby i Sverige. I 2006 flyttet jeg til Shanghai sammen med min norske kone, og vi bodde der i over fem år. Fra det året har jeg studert og gjort feltarbeid i Kina, jobbet i kinesiske organisasjoner, skoler og kinesiske selskaper, inkludert et kinesisk selskap i Norge. Det var egentlig ganske sent, først i midten av trettiårene som jeg bestemte meg for å satse på en karriere som Kinaforsker.
Hva er for deg det mest interessante som skjer i Asia om dagen og hva burde man følge ekstra med på fremover?
Øst-Asia har vært den fredeligste regionen i verden siden 1979. Imidlertid ser vi nå en motsatt utvikling i store deler av Asia, noe som er svært viktig å følge med på. Kina er den viktigste aktøren her, og det er viktig å huske på at Kina har betydelig innflytelse i nesten samtlige land og markeder rundt om i verden. Vi må studere Kina også utenfor landets grenser, men samtidig ha i bakhodet at Kinas utenrikspolitikk er tett knyttet til landets innenrikspolitikk.
Det første vi bør følge med på er valget i Taiwan i januar 2024. Uavhengig av hvem som blir valgt som president på Taiwan så vil det ha innvirkning på hele regionen. Som Kenneth Bo Nielsen nevner i denne spalten, er det også viktig å følge med på politiske motkrefter og strømninger som er i bevegelse i en region preget av sterk autoritær nasjonalisme. Et interessant eksempel her er Thailand, som er det landet med den sterkeste demokratiske utviklingen i hele verden i fjor. Dette skyldes delvis det progressive «Move Forward Party», som utgjør en betydelig motkraft til militærjuntaen. Partiet skiller seg også ut ved å utfordre kongefamilien, som har velkjente forbindelser til Putin, gjennom åpent kritiske ytringer. Det er også viktig å følge med på den yngre befolkningen i Kina, som viser tegn til redusert optimisme for fremtiden. Dette kan slå tilbake mot partiet.
Hva har gått under radaren i det norske nyhetsbildet i det siste?
Med tanke på økende uenigheter og konflikter i verden er det svært viktig med tilgang til faktabasert kvalitetsjournalistikk, ikke bare fra Vesten, men også fra Asia som er tett involvert i mange globale prosesser. Men det bekymrer meg at både norske statlige og private mektige mediekonserner stadig vekk dekker innhold der influensere kommenterer på andre influenseres Instagram- og TikTok-innlegg. Jeg vil driste meg til å si at denne typen av klikkbasert journalistikk kan undergrave vårt demokrati. Når det er sagt så får Kina for tiden ganske mye oppmerksomhet i norske medier, men hva som skjer i Sørøst-Asia er langt mindre omtalt. En nyhet som har gått under radaren er at Japan, Kina og India, sammen med 25 andre land, har signert Bletchley-erklæringen. Jeg hører ikke til dem som tror at kunstig intelligens vil «redde verden» – tvert imot. Derfor er jeg glad for å se at det er en bred enighet om å regulere utviklingen av KI i både Asia og vesten. Til slutt, for de som har begrenset kunnskap om Kina, eller som er halvstuderte røvere, vil jeg sterkt anbefale den svenske Kinapodden, som legger ut en ny episode hver onsdag.