Hva driver du med for tiden?
To uker ut i påbegynt forskingstermin er jeg så vidt ferdig med sensur og veiledning og kan ta fatt på å planlegge et dusin lanseringer og dialogkonferanser i Sør-Asia rundt min nye monografi med hoved tittel «A New Testament». Den utgis på Solum Forlag og er et bidrag til koloni og bistandshistorie som plasserer transatlantiske protestantiske misjonærer, urfolkbevegelser og bengalske jordeiere inn i regional og global historie fra handelskompani fram til bistandsepoken. Sammen med en rekke sivilsamfunnsorganisjoner planlegger jeg også i disse dager en nasjonal konferanse i Bangladesh som skal gjøre opp status på levekårssituasjonen til urfolkene i lavlandet sammenlignet med for tre tiår siden. Jeg ledet da et omfattende levekårssurvey som skal bli benyttet som en baseline på konferansen. Konklusjonene skal blant annet innarbeides i et utvidet etterord i nyutgaven av min håndbokliknende «The Adibasis of Bangladesh..» som kom ut i 2005. I løpet min oppkommende firelandsreise kan jeg endelig imøtekomme forespørsler om å forelese om nordområdene som globalt knutepunkt for klimaendringer og stormakts rivalisering.
Hva gjorde deg interessert i å forske på Asia?
Ofte i livet blir uventede muligheter utslagsgivende. I 1981 begynte jeg som magistergradsstudent ved antropologisk institutt i Bergen. Jeg hadde begynt å lære meg arabisk som forberedelse for feltarbeid om kvinnelig omskjæring i Sudan. Det året hadde instituttet tatt imot de første utvekslingsstudentene fra Bangladesh. Professor Gunnar Håland som var arkitekten til denne avtalen, og de nyankomne bangladeshiske studentene, påvirket meg tilstrekkelig til at jeg skiftet tema (til etniske relasjoner) og land (til Bangladesh-India). Året 1982 gjennomførte mitt første klassiske «barfot» feltarbeid på landsbygda i Nordvest-Bangladesh. Der hersket nærmest lovløse tilstander. Kriminelle gjenger regjerte. Jeg ble vitne til grov politisk vold under militærstyret på 1980-tallet. Dette gjorde inntrykk til og med på en harding oppvokst i en røff vestlandsbygd! Hjemvendt fikk jeg stipendiatplass på Chr. Michelsens institutt (CMI). Instituttet kunne tilby trolig Norges mest spennende anvendte fagmiljø for stipendiater med Asia og Afrika-fokus. Det er ikke tilfeldig at hele kullet mitt (vi har fire stipendiater) har gjort livslange internasjonale karrierer; to i utenlandstjenesten som diplomater og to innen akademia og bistand. Dette er indirekte også en kommentar på utgangsspørsmålet; jeg har «pendlet» mellom forskning, operativ bistandsrelatert virksomhet og sivilsamfunnsengasjement. Kollegaer som er 10-15 år yngre enn meg er påtakelig mer spesialiserte innen enten forsking eller andre virksomhetsområder.
Hvor lenge har du jobbet med/i regionen og i hvilke land?
Utrolig nok er det over førti år siden jeg påbegynte mitt første forskningsopphold på den bangladeshiske landsbygda. Tidlig på 80-tallet var sivilbefolkningen der traumatisert av den ufattelig blodige frigjøringskrigen ti år tidligere og de var jevnlig utsatt for ødeleggende naturkatastrofer og avlingssvikt. Som feltforsker ble jeg eksponert for alt dette, og det har preget min interessehorisont på grunnleggende vis. Jeg begynte under mitt første uteopphold å interessere meg for regionale sammenhenger, først mellom Bangladesh og India og fra 1990-tallet også høylands-lavlands avhengigheter Nepal-Tibet (TAR)-India-Bangladesh. Tidlig på 2000-tallet var jeg leder for FNs regionale kommisjons arbeid på kvinner-rettet utvikling i hele Asia og Stillehavsområdet. Gapet i FN systemet mellom omfattende mandat og begrensede ressurser var krevende å håndtere. Jeg måtte dessuten opparbeide meg basiskunnskap om alle de 62 landene jeg var ansvarlig for, fra Russland og Iran, til hele det asiatiske kontinentet og Stillehavet. Heldigvis hadde jeg med meg en regional kunnskapsbase fra antropologifaget, den gangen forankret i komparativ metode og tenkning. Dette ble til uvurderlig hjelp, samt CMIs fagressurser både på Sør-Asia og Sørøst-Asia.
Hva er for deg det mest interessante som skjer i Asia om dagen og hva burde man følge ekstra med på fremover?
Asia er blitt et globalt dreie og tyngdepunkt på de fleste samfunnsområder, fra demografi til innovasjon og teknologidrevet integrasjon – alt i et samspill med stormakts rivalisering. Amerika forsøker å opprettholde et tilnærmet hegemoni. Dette forsterker Kinas militære oppbygning og en utvidet mer aggressiv interessesfære politikk. Det «går troll i ord» i forhold til det USA projiserte fiendebildet kan man si. Norsk offentlighet, også redaktørstyrte media, blir ofte ekkokammer for polarisert retorikk og påvirkningsoperasjoner hvor et «vi i «vesten» blir innprentet en grunnleggende mistillit til et autoritært herredømme-søkende Kina. Forskere som målbærer nyanserte analyser blir nå om dagen stemplet som Putin/Russland apologeter. Sannelig er det også lett å bli kritisert som Kina-apologet. Som forsker fra ett av flere nordiske land, med en egeninteresse i en relativt fredelig overgang til en internasjonal multipolar orden, og en informert fri meningsdannelse, står oppgavene mildest talt i kø! Selvfølgelig bør man følge med på demonteringen av verdens største demokrati. Man bør følge med på en urovekkende utvikling i Nordøst India og det urolige nabolaget, junta styrte Myanmar inkludert. Man bør også følge tett hva som skjer langs den eurasiatiske aksen som følge av Russland-Ukraina krigen, nye multilaterale aktører og endret valutapolitikk.
Hva har gått under radaren i det norske nyhetsbildet i det siste?
Betydningsfulle nyheter som delvis går under radaren bemerket jeg allerede i svaret på det siste spørsmålet. Men jeg vil gjerne legge til, en forbløffende svak dekning av det nylige parlamentsvalget den 7 januar i Bangladesh. Dette er forbløffende, selv om man kan innvende at valgutfallet var delvis rigget og dermed ikke fortjente fete overskrifter. Men valget burde faktisk ha engasjert norske redaktørstyrte media i lys av massive investeringer med norske skattepenger til demokratibygging over en generasjon.