Denne artikkelen er også på Forskning.no
Ebola-epidemien ble en norsk sikkerhetsutfordring
Ebola-epidemien i 2014-2015 tok mer enn 11,000 menneskeliv, 99.9% av disse i tre Vestafrikanske land: Guinea, Liberia og Sierra Leone.
En konkret hendelse spilte en stor rolle i Norges håndtering av krisen: en norsk helsearbeider fikk påvist Ebola-smitte. I mediene florerte bilder av den norske kvinnens reise hjem til Norge og mottakelsen på Ullevål sykehus. Som en følge av den store oppmerksomheten fra media og den norske offentligheten, firedoblet norske myndigheter bidraget til Ebola krisen på kun en uke. Fra 80 millioner før kvinnen ble smittet til 330 millioner kroner etter at hun var kommet hjem til Norge.
Antoine de Bengy Puyvallée har nettopp fullført masteroppgaven sin om ebola-krisen. Han hevder at det helt klart er en sammenheng mellom den smittede kvinnen og hvordan norske myndigheter forholdt seg til krisen.
– Myndighetenes respons var både et svar på offentlighetens krav om at man måtte "gjøre noe" med den pågående tragedien i Vest-Afrika, og et forsøk på å stoppe spredningen av epidemien - og altså beskytte Norge, sier de Bengy Puyvallée.
Dette er også konklusjonen fra Helsedirektoratet i deres rapport om Ebola-krisen; "Motivasjonen for det norske bidraget var således både humanitært og egennyttig" (1).
Sikkerhetsfokus gjorde responsen tungrodd
Antoine de Bengy Puyvallée hevder i sin masteroppgave at sikkerhetsfokuset førte til at norske myndigheter kunne mobilisere mer ressurser med større fleksibilitet. Men han understreker at dette også gjorde responsen tungrodd, kostbar og mindre effektiv. Norges største økonomiske bidrag var å sette opp et feltsykehus i Moyamba, Sierra Leone, med en pris på 110 millioner kroner.
– Helsearbeidere fikk ikke lov til å gå utenfor sykehuset eller basen. Begge steder var inngjerdet og beskyttet av bevæpnede vakter. Dette påvirket helt klart myndighetenes mulighet til å nå folk i mer avsidesliggende områder.
Feltsykehuset med 100 sengeplasser tok kun inn 33 pasienter over en periode på 3 1/2 måned, hvorav 18 døde.
– En av årsakene til disse skuffende tallene er at epidemien ble mindre omfattende enn forventet. Likevel førte sikkerhetskravene rundt helsepersonell fra norske myndigheter til en tungrodd, mindre effektivt og mer kostbar respons sammenlignet med bidragene fra sivilorganisasjonene, sier han.
Konsekvenser av sikkerhetsfokus
– Den voksende bruken av sikkerhetsargumenter ved humanitære operasjoner reiser etiske spørsmål. Kan dette fokuset føre til et skifte i utviklingsagendaen mot saker som har potensiell påvirkning på trusselbildet, men mindre fokus på de mest sårbare?, spør han.
– Det sikkerhets perspektivet som de Bengy Puyvallée beskriver blir mer og mer gjeldende også globalt. Ikke bare i helse men i alt humanitært arbeid, sier Sidsel Roalkvam, førsteamanuensis og direktør ved Senter for utvikling og miljø, UiO.
– Dette reiser en del viktige etiske og politiske spørsmål som det er viktig å bli klar over og å ta stilling til, fortsetter Roalkvam.
I følge Redd Barna kunne alle de økonomiske bidragene gitt i løpet av ett år fra internasjonale aktører til kampen mot Ebola-epidemien finansiert tre år med universell helsetilgang i Guinea, Sierra Leone og Liberia og forbedret innbyggernes helse betraktelig (2).
Referanser
- Helsedirektoratet (2015), Erfaringsgjennomgang av norsk ebolahåndtering, Rapport IS-2389, p. 50
- Save the Children (2015), A wake up call. Lessons from Ebola for the world's health systems, Report n°218, p 9.