Kristian Bjørkdahl, Iris Leikanger og Silje Maria Tellmann (redaktører).
Om boka
Det sies ofte at forskningens legitimitet og tillit i samfunnet er i krise, og som reaksjon på dette er forskningskommunikasjon blitt et stadig større tema i både offentlig og akademisk debatt. Fra ulike hold bes forskere om å kommunisere mer, bedre og mer tilgjengelig, og det florerer av råd om hvordan, hvor og når forskere bør kommunisere til og med allmenheten.
Men hva mener vi med forskningskommunikasjon – og hva bør vi snakke om? Er historien om at folks tillit til forskning står i en historisk krise så enkel som den ofte blir fortalt? Og har vi egentlig det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget vi trenger for å ha disse diskusjonene?
Denne boken springer ut av et samarbeid mellom forskere fra ulike fagfelt som har jobbet med problemstillinger knyttet til forskningskommunikasjon og forskningens rolle i samfunnet over lengre tid. Gjennom ulike teoretiske og empiriske eksempler tar boken til orde for en utvidet forskning på forskningskommunikasjon i Norge, som tar for seg et større spenn av kommunikasjonsformer, aktører og kanaler, og som ser forskningskommunikasjon i sammenheng med hvordan den innvirker på – og påvirkes av – den bredere relasjonen mellom forskning og samfunn. På denne måten ønsker forfatterne å bidra både til den bredere diskusjonen om forskningskommunikasjon i Norge, og til kunnskapsgrunnlaget i dette fremvoksende forskningsfeltet.
Artikkelen er publisert med åpen tilgang (Open Access) og er tilgjengelig på nettstedet Idun.