Bolibygging
OBOS Bostart - et boligsosialt kinderegg? En kvalitativ studie av kjøpsmodellen OBOS Bostart
Benedicte Elisabeth Hestnes Andresen
Boligpolitikken i Norge er dominert av et mål om at flest mulig skal eie sin egen bolig. Imidlertid har denne politiske konsensusen de siste årene blitt vanskeligere å opprettholde. Blant annet har Finanstilsynet, av hensyn til det økonomiske systemets bærekraft, flere ganger de siste årene strammet inn kravene for å få boliglån. Dette har ført til at boligkjøpekraften til unge og sårbare grupper er satt under press. Flere kommersielle aktører har reagert på de økte etableringsutfordringene med å lansere innovative boligkonsepter for å gjøre veien til boligdrømmen for denne gruppen kortere.
Denne studien analyserer ett av disse boligkonseptene, nemlig OBOS Bostart. Gjennom intervjuer med sentrale eiendomsaktører og kjøpere av OBOS Bostart undersøker denne studien OBOS som en sentral aktør i boligforsyningen. Hva er bakgrunnen og strategien til OBOS for lanseringen, og i hvilken grad oppfyller Bostart sitt formål? Ved bruk av Bo Bengtsson sitt arbeid konkluderer studien med at det er et sammensatt bilde for lanseringen av Bostart. På den ene siden viser Bostart at OBOS tar et større sosialt ansvar for å løse etableringsutfordringene med ny innovasjon. På den andre siden diskuteres det om et slikt omdømmearbeid på sikt kan byttes inn i markedsfordeler.
Offentlige byrom
Byrommenes fremtid i kompaktbyens transformasjonsområder: En studie av planlegging, design og bruk av byrommene på Løren i Oslo
Milla Bjerkestrand
Målsettingen om å sikre tilgang til gode og mangfoldige byrom for byens innbyggere står sterkt i samtidens byplanlegging. Som arenaer for byers sosiale, politiske og kommersielle liv, kan offentlige byrom forstås som essensielle elementer i den fysiske bystrukturen. Den kompakte byutviklingsstrategien har imidlertid medført en arealknapphet som legger press på lavt utnyttede arealer i byen, herunder offentlige byrom. Markedsdreiningen i planleggingsfeltet og inntreden av flere private aktører setter også nye rammer for ivaretakelsen av målet om allmenn tilgjengelighet til gode og varierte byrom for byens innbyggere.
Masteroppgaven retter søkelyset mot hvordan planlegging, design og bruk av nyutviklede byrom på Løren i Oslo formes av disse samfunnsmessige og bypolitiske tendensene. Studiens funn tyder på at det oppstår utfordringer i arbeidet med å imøtekomme målet om en kompakt og økonomisk formålstjenlig byutvikling uten å forringe byrommenes kvaliteter slik det oppleves fra ståstedet til enkelte planleggere og beboere. Mangelen på mangfold, fleksibilitet og flerfunksjonalitet i byrommene indikerer at det er utfordrende å omsette overordnede visjoner til fysisk planleggingspraksis. I lys av det økende omfanget av privat-initierte transformasjonsprosjekter i Oslo, tyder studien på at det er et behov for å styrke aktørsamarbeidet i byutviklingen for å sikre tilgang til gode, offentlige byrom for alle i den kompakte byen.
Egenproduksjon av strøm i borettslag
Catching the Sun: A multi-level case analysis of a prosuming community in Norway
Ada Weisser-Svendsen Eldevik
Verden går i økende grad over til fornybare energikilder på veien mot lavkarbonsamfunnet. Fordi Norges kraftsystem hovedsakelig er fundert på fornybar vannkraft, er elektrifisering av karbonintense sektorer sett på som en viktig del av landets energiomstilling. Dette fører til økt strømetterspørsel og forhøyet press på strømnettet. Med dette som bakteppe forsøkes det å desentralisere og digitalisere kraftsystemet blant annet ved at forbrukere får mulighet til å bli ‘prosumenter’, altså produsere energi til eget forbruk. For øyeblikket møter norske husholdninger flere hindre på veien mot å bli prosumenter, spesielt husholdninger i borettslag.
Denne avhandlingen utforsker faktorer som hindrer eller muliggjør egenproduksjon av strøm for konsum og deling i borettslag i Norge. Ved å undersøke et byutviklingsprosjekt som har implementert løsninger for egenproduksjon og energideling, søker avhandlingen å forstå erfaringene til forskjellige aktører involvert i å skape et ‘prosuming community’ – et samfunn som både produserer og konsumerer egen energi. Avhandlingen undersøker barrierer, og muliggjørende faktorer og drivkrefter som påvirker prosjektets utfoldelse og utvikling. Gjennom intervjuer med aktører involvert i prosjektet – husholdninger, entreprenører, kommunen, og energimyndigheter – er målet å forstå hvordan et nisjeprosjekt som tar del i en energiomstilling kan utfolde seg og ekspandere, samt hvorvidt utvikling av energisamfunn kan bidra til demokratisering av energiressurser.
Funnene viser at aktører fra det etablerte kraftregimet bidrar til endringsprosesser, samtidig som de utviser noe skepsis til ekspansjon av energisamfunn. Reguleringer, økonomiske støtteordninger og eksisterende infrastruktur kan opptre som barrierer for å etablere eller ekspandere energisamfunn i Norge i dag. I strid med antakelsen om at desentralisering av energiressurser nødvendigvis fører til økt demokratisering og ‘bottom-up’ styring av energiressurser, vil privat eierskap og monopolisert styring kunne oppstå ved fravær av reguleringer. Det er derfor behov for ytterligere forskning på spesifikke prosesser og kontekster av demokratisering i energiomstillingen.
Fagforeninger som klimaaktører
En studie av tre fagforeningers klimaaktørskap i det kommunale partsforholdet
Ingrid Andrea Rabben Holland
Denne studien undersøker tre fagforeninger; Fagforbundet, Utdanningsforbundet og NITO, sitt klimaaktørskap og handlingsrom i det kommunale partsforholdet. Bakgrunnen for studien er implementeringen av en ny formålsbestemmelse i hovedavtalen KS, hvor det stadfestes at klima- og miljøtiltak i tråd med FNs bærekraftmål skal inngå i det lokale partssamarbeidet. Denne formålsbestemmelsen reiser spørsmål knyttet til hvordan dette skal operasjonaliseres, og hvorfor fagforeningene har belaget seg på partssamarbeid i sitt partsrettede klimaaktørskap.
Samtidig peker et stadig voksende forskningsfelt på fagforeningers klimaaktørskap som viktig for å sikre arbeidstakeres interesser i klimaomstillingsprosesser (Hampton, 2018; Räthzel & Uzzell, 2013). Gjennom en kvalitativ utforskende casestudie undersøker denne studien hva som kjennetegner de tre fagforeningenes partsrettede klimastrategier og hvordan disse strategiene muliggjøres og begrenses i det kommunale partsforholdet.
Studien finner at fagforeningenes klimastrategier kan forstås som en institusjonelt betinget omarbeidende prosess basert på økologisk modernisering, der fagforeningene søker å utvide sitt handlingsrom i det lokale partssamarbeidet gjennom forpliktende samarbeid nedfelt i hovedavtalen. Denne tilnærmingen anses av fagforeningenes forhandlingsavdelinger som et strategisk første steg i en lengre prosess. Dette er interessant i et samfunnsgeografisk perspektiv da denne tilnærmingen legger opp til en ansvarsforflytning som skaper store forventninger til den enkelte tillitsvalgte. Imidlertid finner studien at de tillitsvalgtes klimaaktørskap i det lokale partsforholdet foreløpig er av en mer passiv karakter. Dette kan forklares gjennom enkelte tillitsvalgtes snevre forståelser av eget mandat, varierende forståelser av ansvarfordeling på tvers av nivåer internt i fagforeningene og ulike forståelser av hvilke tilfeller hvor kommunale klimatiltak faller innunder partssamarbeidets medbestemmelsesrett og plikt.
Selv om formålsbestemmelsen foreløpig er i en implementeringsfase gir studien videre holdepunkter for allerede eksisterende, og mulige fremtidige, interessemotsetninger mellom fagforeningenes klimainteresser og kommunesektorens klimatiltak. Til tross for at fagforeningenes klimaaktørskap betinges av strukturene og kontekstene de handler innenfor, argumenterer studien for at fagforeningene, gjennom helhetlig integrering av egne klimastrategier, har mulighet til å benytte sin organisatoriske og institusjonelle makt til å skape nye handlingsrom for sine klimainteresser i partsforholdet.
Kompakte byer og medvirkning fra folk på bygda
"Og gode liv betyr at vi har god klima- og miljøpolitikk" - en diskursanalyse av klimapolitikk og -tiltak i Ullensaker og Lillestrøm
Anne Sofie Hovden
Den kompakte byen blir presentert som en cure-all innenfor bærekraftig byutvikling, med konsekvenser som er positive både for miljøet, folkehelsa, arealbruk, biodiversitet, vern av matjord og en by med større variasjon i sosiodemografi (Westerink et al., 2013, s. 474–475, i Kjærås, 2021, s. 1178). Men hvilke konsekvenser har dette nærmest ensidige fokuset på kompaktbyen som klimaløsning på lokalsamfunnene som finnes utenfor byene i Norge? I kommuner som Lillestrøm og Ullensaker har utviklingen av kommunesentrene i en kompakt by-retning ført til at de som bor utenfor sentrum, blir mer avhengige av å transportere seg hit. Med andre ord påvirkes også de som bor utenfor sentrum, på bygda og i mindre tettsteder, også av endringsprosesser som skjer i kommunesentrene i Lillestrøm og Jessheim (Enger, 2021). Hvordan stiller kommunens administrasjon seg til dette? Johanne Heen Engers rapport fra 2021 viser at administrasjonen i liten grad har inkludert denne befolkningsgruppen i planprosessene i sentrumsutviklingen av disse byene.
I min egen rapport fra 2022, som undersøker folkevalgtes meninger i de to kommunene om folk på bygda, viser det seg at folkevalgte lar seg påvirke av egne meninger og erfaringer når de tar politiske beslutninger. Dermed har de muligheten til å etterspørre bredere medvirkning enn den administrasjonen har ment var relevant, og på denne måten inkludere folk på bygda i medvirkningen. Samtidig er dette avhengig av hvordan de folkevalgte ser på folk på bygda.
I denne oppgaven undersøker jeg hvilke forforståelser de folkevalgte har om folk på bygda og om de er påvirket av det jeg har identifisert som en diskurs om kompaktbyen som en løsning på klimakrisa. Funnene viser at de har både implisitte og eksplisitte meninger om folk på bygda, og flere av dem har også ‘godtatt’ forestillingen om kompaktbyen som løsning. Dette har jeg funnet ved å utføre en diskursanalyse av intervjumaterialet fra min egen rapport fra 2022. Implikasjonene av dette er at folk på bygda ikke blir inkludert i medvirkning i planprosesser for kompakt byutvikling. Forestillingen om kompaktbyen som en løsning på klimakrisa, har også implikasjoner. Når kompaktbyen er et ikke-spørsmål, blir det vanskelig å diskutere andre strategier for bærekraftig arealplanlegging enn denne, noe som får konsekvenser for alle innbyggergrupper, ikke bare for folk på bygda.
Urbane grøntområder
Grønn rettferdighet og tilgang til urbane grøntområder - En romlig kvantitativ studie av tilgjengelighet til grøntområder etter sosioøkonomisk status i Oslo, Norge
Marie Elverud Skålnes
Grønn rettferdighet og tilgang til urbane grøntområder - En romlig kvantitativ studie av tilgjengelighet til grøntområder etter sosioøkonomisk status i Oslo, Norge
Urbane grøntområder tilbyr mange helsemessige, sosiale og miljømessige fordeler, og knyttes i økende grad til bærekraftighetsstrategier som forsøker å øke urbane miljøers levedyktighet. Litteraturen demonstrerer at befolkningsgrupper med lav sosioøkonomisk status har dårligere tilgang til urbane grøntområder enn grupper med høyere sosioøkonomisk status. Ved å undersøke om dette grønne urettferdighetsproblemet eksisterte i Oslo, Norge, hadde studien som formål å studere forholdet mellom tilgang til urbane grøntområder og sosioøkonomisk status ved hjelp av geografiske informasjonssystemer (GIS) og kvantitativ metode.
Spesifikt ønsket studien å finne ut hvordan tilgangen til grøntområder fordeles romlig etter sosioøkonomisk status og til hvilken grad grøntområdene opplever potensiell (over)belastning, og om dette uttrykkes romlig. Grøntområdene ble kategorisert ved hjelp av en hierarkisk typologi basert på grøntområdenes størrelse.
Resultatene viser at det er en forskjell mellom tilgang til grøntområder etter sosioøkonomisk status, men forskjellen øker imidlertid ikke parallelt med grøntområdets hierarkiske kategori. Når det gjelder belastning på grøntområder fant imidlertid studien at det er en forskjell i belastning på Oslos grøntområder etter sosioøkonomisk status målt etter grøntareal per innbygger. Oppgaven konkluderer med at det finnes bevis som demonstrerer eksisterende ulikhetsmønstre, men funnene er inkonsistente og dette bildet må forstås med hensyn til andre ytterligere forhold.
Menneskerettigheter i beskyttelsen av miljø og klima
My thesis research explored the application of a human rights-based approach in the pursuit of environmental protection and urgently needed climate action. The study analysed the role of human rights in achieving environmental protection and climate mitigation with emphasis on social and legal aspects of energy transitions. The goal was to examine the benefits and limitations of the application of a human rights-based approach to environmental issues and climate change, and to further determine its legal and practical impacts. The study focused on the development of human rights arguments through global environmental litigation. It further evaluated the impacts of the application of a human rights-based approach in a legal dispute between Czechia and Poland regarding an environmental harm caused by coal mining activity.
Kommunale ungdomsråd og klimaarbeid
Ung klimaledelse. Casestudie om medvirkning i et ungdomsråd
Marit Ytterdal og Annika Barlinn Kjelastad
Klimautfordringene som verden står overfor, gir unge en viktig rolle. I Norge betraktes unges engasjement og deltakelse i klimasaker som essensielt for å gjennomføre nødvendige samfunnsendringer. Det ble i 2019 lovpålagt for alle kommuner å sikre ung medvirkning gjennom et ungdomsråd eller annet medvirkningsorgan i saker som gjelder unge. Ungdomsrådet fungerer som et rådgivningsorgan som skal ha mulighet til å uttale seg i alle saker som omhandler unge. Vår casestudie, ung klimaledelse, inngår som del av et større utviklingsprosjekt i Fjell kommune, med mål om å styrke ungdomsrådets posisjon og nedslagsfelt i klimaarbeidet i kommunen.
Masteroppgaven har følgende problemstilling:
- Hvilket handlingsrom har ungdomsrådet i Fjell kommune til å medvirke i kommunens klimasaker?
Problemstillingen blir besvart gjennom de to forskningsspørsmålene:
- Hvordan administrasjonen i Fjell kommune tilrettelegger for at ungdomsrådet kan medvirke?
- 2. På hvilken måte opplever ungdomsrådets medlemmer å få medvirke i kommunen?
Casestudien bygger på et sosiokulturelt perspektiv og har en kvalitativ tilnærming. Datamaterialet ble innhentet gjennom semistrukturerte intervjuer, observasjon og styringsdokumenter. Videre ble datamaterialet analysert gjennom en induktiv tematisk analyse og ved bruk av standpunkttriangelet. Gjennom analyse og diskusjon har vi avdekket en rekke forhold og omgivelser som påvirker rådets muligheter for å medvirke. Våre funn viser at de nasjonale retningslinjene som skal sikre ung medvirkning, kan begrense rådets muligheter til å ta rollen som ledere. Det blir trukket frem at rådsmedlemmenes forutsetninger til å delta i og lede medvirkningsprosesser ikke samsvarer med tilretteleggingen de får. Rådets manglende klimaengasjement, kunnskap om saksprosesser og et lite tilgjengelig språk i saksdokumenter blir betraktet som hindringer for at rådet kan medvirke.
Vi ønsker at oppgaven kan bidra til å gi et innblikk i hvordan unge opplever å få medvirke i praksis gjennom et ungdomsråd.
Demontering av olje- og gassinstallasjoner
From Rigs to Riches - A Case Study of Oil and Gas Decommissioning in the North Sea through a Just Transitions Framework
Peder Østring
This thesis investigates the ways in which the process of oil and gas decommissioning, the dismantling of offshore installations, can be said to be part of a just transition. While the existing literature on oil and gas decommissioning has been found to mainly have a technical focus, this thesis has sought to contribute an assessment of the qualitative aspects of decommissioning, and to map the relational geographies of the spaces produced by this industry. This has also led to an inquiry into how the North Sea fossil industry is internally connected with exploitative relations of beaching and shipbreaking in the Global South.
The investigation also finds that unionised labour supports the activity of decommissioning, insofar as it can create decent local jobs and avoid contributing to environmental degradation and the exploitation of workers in the Global South. While the work related to dismantling and recycling offshore installations and vessels is no silver bullet in the green transition, it has been found to have linkages with parts of the oil and gas industry that are the most vulnerable to the transition, both in terms of fixed capital, skills and where this activity takes place. Both spatial and temporal aspects of decommissioning makes it a key industry for diversification away from oil and gas, with a potential of further functional upgrading into future industries. While decom is showing great potential, there are barriers to its further upscaling, such as the unpredictability of when platforms will finally be removed and recycled. Here the inquiry finds that a planned phase out of oil and gas could enable the rational use of the existing decom yards, while significantly increasing the potential for green jobs in the sector.