Derfor blir kjøtt og død for mye for TV

Kjendisene som var med i NRK Folkeopplysningens episode om kjøtt valgte å være anonyme fordi de var redde for å fremstå som «slemme, dumme eller i beste fall hyklerske». Hvorfor er det ikke greit å slakte dyr på TV i et land der kjøttforbruket stadig øker? Hvorfor tåler vi ikke disse bildene?

Dyret som ble borte fra kokebøkene

Jeg forsker på holdninger til kjøtt. Gjennom intervjuer og i ulike historiske kilder, blant annet kokebøker, har jeg undersøkt avstanden som har oppstått mellom kjøttet og dyret. Som bruksgjenstand i hverdagslivet er kokebøker en kilde til å forstå matvaner. Dessuten kan de vise oss hvordan vår forståelse av kjøtt har endret seg. Ta for eksempel historien til Gyldendals store kokebok.

I 1955-utgaven av denne kokeboken er det mange bilder av døde dyr og dyredeler, både i svart-hvitt og i kostbare fargeplansjer. Leseren kan ikke være i tvil om hvor kjøttet i oppskriftene kommer fra. Redaktøren var åpenbart ikke bekymret for at fargebilder av dyreskrotter og glinsende rå innvoller skulle være uappetittlig, selv om de ble presentert ved siden av en vakkert dandert svart-hvitt illustrasjon av lammekoteletter. 1955-utgaven viser ikke bare detaljerte beskrivelser og fargebilder av kjøtt, men også av hele prosessen for hvordan dyr blir kjøtt. Her er sammenhengen mellom dyret, prosessen mot å bli mat, og den ferdige matretten åpenbar.

Når man så sammenligner 1955-utgaven med den siste utgaven fra 2002, har svært mange av påminnelsene om sammenhengen mellom dyr og kjøtt blitt tonet ned, eller rett og slett fjernet. I 2002-utgaven har fargebildene av innmat og hele slaktedyr blitt erstattet med enkle skisser i sort-hvitt. Det nevnes ikke i klartekst at kjøttet en gang var et levende dyr. Selv om 2002-utgaven inneholder mange av de samme oppskriftene som den fra 1955, begynner alle oppskriftene i førstnevnte versjon med kjøttet, og ikke dyret, som råmateriale.

I 1955-utgaven lærer man å lage pølser av dyret. I 2002-utgaven lærer man å kjøpe pølse og lage pølsegryte. Hvordan og hvorfor ble sammenhengen mellom dyret og kjøttet borte i etterkrigstiden?

Kjøtteterens dilemma

Vi kjøttetere møter til enhver tid oss selv i døren. I dagens døråpning har vi oppdaget at dyrene står oss nærmere enn noen sinne, både genetisk og emosjonelt. For at vi skal kunne spise kjøtt, må vi drepe et dyr – noen må dø, slik at vi kan leve (i alle fall leve som kjøttetende). Ser vi på dette historisk finner vi mange eksempler på at det å ta liv har vært vanskelig. Vi stilles overfor et dilemma. Hvordan kan vi gjøre dyrets død akseptabel og meningsfull?

Under krigen byttet villagrisen eier for at man skulle slippe å spise sitt eget kjæledyr

Det å bytte ut kjælegrisen med en matgris var en nødvendig handling for å kunne hanskes med en ellers umulig situasjon. Vi vil jo ikke spise vennene våre, eller dyr som står oss nære. Arbeidskamerater som hester ble ofte gravlagt fremfor spist. Og de dyrene det har vært greit å spise, har vi gjennom historien brukt ulike religiøse tekster, ritualer, og motiver for å gjøre spiselige. «Det er ikke for hat, men for mat» var det vanlig å si som en slags rettferdiggjøring og velsignelse før man slaktet på gårdene her til lands. Halal-slakt handler nettopp om at dyret må velsignes og avlives på en spesiell måte for det skal bli spiselig.

I dagens sekulære Norge har vi ingen motiver, ingen ritualer og ingen gudommelig bok vi kan forsvare dyrets død med.

Derfor har dagens strategi blitt å fjerne, overse eller skjule både dyret som blir til kjøttet vårt, samt stedet og måten transformasjonen fra dyr til kjøtt foregår på.

Kjøttet er blitt en ingrediens

Vi ser kanskje et og annet dyr på et jorde, men bare jegere er vitne til slakt eller partering. De fleste forbrukere har mistet av syne de dyrene som blir til mat. Vi har mistet evnen til å anerkjenne at kjøtt alltid kommer fra et levende dyr som har blitt drept, og i mange tilfeller at dyret også har blitt avlet fram for å bli spist.

I stedet for denne anerkjennelsen har vi innført tildekkingsmekanismer som tillater oss å fortsette å spise døde dyr. Mekanismen dekker til hva vi faktisk spiser. Vi spiser ikke lenger kjøtt som kommer fra et dyr; i stedet har kjøtt blitt til en hvilken som helst ingrediens.

Pølsepakken eller kyllingfiléten kunne like gjerne vært en pakke med pasta med kort holdbarhet.

Tenker ikke på kjøttdeig som kjøtt

Hva gjør så dette med oss? Jeg vil påstå at tilsløringen av kjøttets opprinnelse får noen til å spise mye mer kjøtt, fordi de ikke regner det som kjøtt. Gjennom intervjuer til et pilotstudie vi har gjort på Senter for Utvikling og Miljø har folk ytret ting som «jeg spiser veldig sjelden kjøtt». Når de blir spurt om å utdype dette, viser det seg at de ikke tenker på at kjøttdeig, pølser og servelat også er kjøtt. Det har helt mistet dyrets form.

Hvorvidt denne fremmedgjøringen henger sammen med industrialiseringen av landbruket, kjøttbransjens markedsføring, eller vår moderne tilsløringsstrategi, er usikkert. Det som er sikkert, er at produksjon av kjøtt står for minst 14% av globale klimagassutslipp, og at kontroversene rundt kjøttkonsum har økt i takt med antall tonn kjøtt vi spiser. Måten vi håndterer dyr og kjøtt på er blitt et klimaproblem, et dyrevelferdsproblem, og et helseproblem. Og det er blitt et image-problem for TV-kjendiser som har deltatt i prosessen med å gjøre dyr til kjøtt.

Denne kronikken er også publisert i Aftenposten.

Les mer

• Mat og bærekraft er en av forskergruppene på SUM.

Følg oss

• Facebook