– Klimadebatten bør blir mer konkret om man vil få med seg folk, og til det trengs det ledelse og initiativ.
Det er Marianne Aasen, forsker ved CICERO, som sier dette. Hun har lang erfaring med forskning på folks respons på klimaendringer, klimapolitikk og virkemidler. I Include jobber hun nå med en undersøkelse av folks oppfatninger av og holdninger til lokalt klimaarbeid.
– Vi finner at klimaendringene, men også løsningene og klimapolitikken, er såpass komplekse, abstrakte og utilgjengelige, at det er utfordrende for folk å mene så mye om hvordan vi skal forholde oss til utfordringen. Da lener de seg ofte på synspunktene til andre de ellers stoler på, sier hun.
På Includes årskonferanse 2023 holdt hun innlegget «Folk – vil vi være med?». Der viste hun hvordan det er økende splittelse i folks klimabekymring mellom ulike deler av befolkningen.
Klimabekymring
– Det vi ser over lengre tidsserier med data, er at forskjeller i klimabekymring mellom for eksempel folk som bor i sentrale versus mindre sentrale strøk øker over tid: de som bor sentralt er mer bekymret enn de som bor mindre sentralt, og forskjellen øker selv om vi tar hensyn til at alder- og kjønns-sammensetning i befolkningene endrer seg. Det samme gjelder forskjeller mellom aldersgrupper og mellom grupper med ulik politisk orientering.
Med en slik polarisering kan det være vanskelig å finne stabile politiske kompromisser som gir utslippskutt, påpeker Aasen. På årskonferansen gjorde hun et poeng av at denne polariseringen forsterkes ved klimapolitikkens klare kobling til en ganske uforsonlig energidebatt. Man kan bli motløs av en slik utvikling, tilkjennega hun.
Nettopp derfor tar hun til orde for at klimapolitikken bør lære av hva vi vet om folks oppfatninger om bruk av materielle ressurser.
– Når det gjelder ressursbruk og gjenbruk, er dette mer konkret. Folk har referanser i større grad til utfordringer med reparasjon av deler på utstyr, dårlig holdbarhet, frustrasjon over å for eksempel føle seg låst til å investere i ny mobil fordi de ikke får oppgradert nettbank på mobilen de har, osv.. Slike opplevelser av unødvendig sløsing med ressurser finner vi hos folk uavhengig av politisk orientering, og frustrasjonen har rot i verdier som mange har et forhold til, slike som nøysomhet og smart ressursbruk. Klimautfordringen er uløselig knyttet til ressursbruk, og jeg tror den lettere kan snakkes om og muligens få en bedre plass i debatten om den knyttes til nettopp dette, sier Aasen.
Forventninger til livsstil
Et annet funn fra undersøkelsene Aasen har vært involvert i, er betydningen av sosiale normer. Det mener hun er for lite studert. Hvor stor påvirkning har andre folks handlinger og meninger på oss? På hvilken måte korrigerer de oss?
Hun trekker fram flyreiser og vårt forbruk av rødt kjøtt som eksempler på at sosiale normer har stor innflytelse.
– På felt som gjenbruk er folk lette å få med, men når det gjelder flyreiser og rødt kjøtt, så er det områder der vi vet det er mye vanskeligere å få til endring. Disse to godene er tydelig knyttet til identitet og støttet av sterke sosiale normer og forventninger til livsstil. Det at du ser at andre rundt deg spiser rødt kjøtt og reiser med fly har mye å si for opprettholdelsen av forbruksnivået på disse områdene.
På samme måte som sosiale normer kan være et hinder, kan de imidlertid også være en nøkkel for få til raskere endringer, påpeker Aasen.
– Hvis vi klarer å få til virkemidler som gjør at tilstrekkelig mange endrer praksis, meninger og oppfatninger, så kan det smitte; hvis en kommer seg over en viss terskel. Men det trengs altså virkemidler og politikk. Det er helt avgjørende, og det er viktig at poltikken og virkemidlene oppfattes som rettferdige, understreker hun.