CICERO var vertskap for årskonferansen, som fant sted i Forskningsparken i Oslo og samlet omlag 80 deltakere. Deltakerlisten avspeilet Includes kombinasjon av forskere og praktikere fra offentlig, privat og frivillig sektor.
Det samme gjaldt innlederne. De fleste hadde forskerbakgrunn, men det var også representanter fra kommuner, et statlig direktorat og en interesseorganisasjon. Dermed fikk akademiske teorier brynet seg på virkeligheten til noen av de som står nærmest til å sette dem ut i livet.
Programmet var delt inn i fire bolker, alle med presentasjoner i plenum etterfulgt av gruppearbeid.
To av presentasjonene har vi fulgt opp med å lage egne saker:
► Vil vri fokuset i klimapolitikken fra produksjon til forbruk
Med Hanne Gustavsen og Tonje Orsten Kristiansen fra Framtiden i våre hender
► Polarisering i klimaspørsmål vanskeliggjør omstilling
Med Marianne Aasen fra CICERO
Nedenfor får du et innblikk i resten av presentasjonene.
Det store bildet
– Er rettferdig nedvekst mulig? spurte Håvard Haarstad fra Universitetet i Bergen i et av innledningsforedragene på konferansen. Han kom selv med et optimistisk svar:
– Ja, det er rundt oss overalt. Vi gjør mye av det allerede.
Samtidig ga han uttrykk for at det per i dag fortsatt er ganske uklart hva nedvekst er i praksis. Degrowth-bevegelsen har noen politikkforslag som er interessante og gode som utgangspunkt for diskusjon, men Haarstads vurdering er at mye foreløpig er på et slagordnivå. Det er uklart hvordan det kan oppnås og hva effektene vil bli.
Hvis vi ser oss omkring, tenker han likevel det er lett å få øye på mange kimer til nedvekst. Han nevnte eksempler på fellesskapsløsninger som bildeling, bibliotek og tingotek, ombruksentere, offentlige byrom og boligkompleks med fellesarealer og -løsninger.
Disse praksisene må vi bygge videre på, fremheve og gjøre moderne. Mikrohandlingene må knyttes sammen til strategier og
bevegelser og skape en kritisk masse som kan få til endringer. Vi må ikke gjøre det for stort og vanskelig, var Haarstads budskap til forsamlingen.
- Se Hårstads presentasjon: Er rettferdig nedvekst mulig?
**********
Elisabeth Veivåg Helseth fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) tok utgangspunkt i rapporten Limits to growth fra 1971, som for alvor satt debatten om planetens tålegrenser på kartet. Det vokste fram en tydelig kritikk av standard økonomilære og av ideen om økonomisk vekt. Utover på 80-tallet tapte de systemkritiske røstene terreng, og med begrepet "bærekraftig utvikling" i Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987 var troen på vekst gjenopprettet, i følge Helseth.
Som et motsvar vokser begrepet sustainable degrowth fram i Frankrike etter årtusenskiftet, og Helseth ga en oversikt over hvordan det har spredt seg og gitt grunnlag for en internasjonal bevegelse. På norsk foretrekker hun selv å bruke betegnelsen "vekstfri utvikling".
- Se Helseths presentasjon: Det store internasjonale bildet på nedvekst – hvordan kan det se ut i Norge?
**********
Arild Vatn fra NMBU og Svein-Magne Gjessing fra Vekstfri Norge tok også for seg de store perspektivene knyttet til nedvekst, eller vekstfri utvikling, som var betegnelsen også Gjessing benyttet seg av. Han redegjorde blant annet for arbeidet til Norsk nettverk for vekstfri utvikling, en sammenslutning av engasjerte forskere, politikere, praktikere og aktivister. Til forskerne i rommet tipset han om Nordic Network for Postgrowth Research (Postgrowth Nordics).
Gjessing tok til orde for at vekstfri utvikling ikke bare må handle om en reduksjon i forbruk av energi og materie, men derimot om en radikalt annerledes måte å organisere samfunnet.
– Politikk og arbeidsliv vil se helt annerledes ut i et vekstfritt samfunn, konkluderte han.
Arild Vatns innlegg endte opp i en tilsvarende konklusjon. "Nedvekst – må vi organisere oss annerledes?" var spørsmålet han stilte, og svaret han ga var et klart og tydelig "ja". Det trengs endringer på individuelt, politisk og økonomisk nivå, argumenterte han. Innen for økonomien trenger vi å utvikle institusjoner som blant annet hjelper oss å framheve sosial rasjonalitet, tenke langsiktig og handle før i stedet for etter. På det politiske planet mener Vatn det er avgjørende å engasjere befolkningen som samfunnsborgere, og han kom med to konkrete forslag til nye politiske institusjoner: et "borgerråd for bærekraft" og et "overhus" i Stortinget, med ansvar for bærekraft, inkl. vetorett.
- Se Gjessings presentasjon: Vekstfri utvikling i Norge?
- Se Vatns presentasjon: Nedvekst – må vi organisere oss annerledes?
Livskvalitet
Monica Guillen-Royo fra CICERO tok tak i et tema flere av innlederne var innom: hvordan sikre et godt liv for alle samtidig som vi reduserer vårt materielle fotavtrykk. For å svare på det må vi ha kunnskap om hva som gir oss mennesker høy livskvalitet. Guillen-Royo viste til studier fra en rekke fagområder over flere tiår. Basert på disse mener hun vi tydelig kan slå fast at økonomisk vekst og økte inntekter over tid ikke fører til økning i folks livskvalitet og opplevelse av lykke.
Spørsmålet blir da hva som skal til for at vi kan oppnå en vinn-vinn-situasjon, der vi reduserer og omfordeler dagens forbruk samtidig som vi fremmer høy livskvalitet. Guillen-Royo nevnte redusert arbeidstid, effektiv offentlig transport, verdier som enkelhet og nøysomhet (simplicity), deling og frivillighet som noen aktuelle elementer. Samtidig slo hun fast at to trender innen forskingen som til tider har vært konkurrerende, henholdsvis forskning på menneskelige behov og på lykke og livstilfredshet, nå langt på vei er enige om hvilke tiltak som må til for å støtte enkeltpersoner, lokalsamfunn og storsamfunnet på den veien.
- Guillen-Royos presentasjon, In search of the wellbeing dividend, er tilgjengelig på Teams for deltakere i Include.
**********
Livskvalitet var også et viktig stikkord for Heidi Marie Nilsen fra Helsedirektoratet. Hun kunne fortelle at det i hennes avdeling, Avdeling levekår, pågår et aktivt arbeid på dette området. Hun understreket at det ikke dreier seg om privatsfæren og tjenestetilbud, men om livskvalitet som et potensielt mål for samfunnsutviklingen, og noe vi kan innrette økonomien vår etter.
Nilsen kunne opplyse at det har foregått et utredningsarbeid på hva vi legger i livskvalitet i en norsk kontekst, og SSB er i gang med å utvikle egne indikatorer som myndighetene vil kunne styre etter. Regjeringen har bestemt at det skal utvikles en livskvalitetsstrategi. Den er under utarbeiding og skal legges fram neste år.
Internasjonalt har et fokus på livskvalitet vokst fram i mange land de siste 10–15 årene. Som en del av dette har "wellbeing economy" blitt et viktig begrep. Det har mye til felles med degrowth, men Nilsen trakk også fram noen forskjeller. Fem land, blant dem Finland og Island, har nå dannet gruppen Wellbeing Economy Governments (WEGo). De har alle forpliktet seg til å legge om til en livskvalitetsøkonomi. Som andre eksempler på denne trenden trakk hun fram New Zealand, hvor statsbudsjettet nå heter "Wellbeing budget" og har årlige mål for livskvalitet, og Wales, som blant annet har fått et eget ombud for kommende generasjoner (Future Generations Commissioner).
- Se Nilsens presentasjon: God livskvalitet for alle – et nytt mål og drivkraft for samfunnsutviklingen?
Utfordringer og løsninger i bygd og by
Helene Amundsen er kommuneplanlegger i Hol kommune og tok i sitt innlegg for seg utfordringene med med å få til en endring i kommunens arealbruk, spesielt med tanke
på å begrense hyttebyggingen. Hol har et stort antall hytter og fritidsboliger, men nå viser de negative konsekvensene seg. Det er en økende uro over at hytteutbyggingen og alt den fører med seg ødelegger det som gjør at folk ville ha hytte der i utgangspunktet, nemlig naturen.
Det Amundsen trakk fram som en hovedutfordring, er hva man skal gjøre med alle arealene som alt er avsatt til hyttebygging, men der hyttene ennå ikke er bygd. Noen er ferdig regulerte, andre ikke. Mye ble lagt inn revisjonen av kommuneplanen i 2003, andre områder i 2014. Det er vanskelig å gå tilbake på de tildelingene som er gitt.
I den pågående revisjonen av kommuneplanens arealdel har Amundsen og hennes kollegaer nytte av å vise til vedtaket i planens samfunnsdel om arealnøytralitet når det gjelder hytter. Det er også hennes inntrykk at mange kommuner er klare for å stramme inn mye. Problemet, understreket hun, er at de trenger å få bedre verktøy fra sentrale myndigheter, ikke signaler eller gode intensjoner.
- Se Amundsens presentasjon: Hvordan kan vi tenke nytt rundt bruken av areal?
**********
«Samarbeid som kan føre til nedvekst» var tittelen på innlegget til Olav Risholt. Han har siden oppstarten i 2015 vært prosjektleder for Bypakke Grenland, et samarbeidsprosjekt mellom fire nabokommuner, to fylkeskommuner og noen statlige aktører.
Mens de fleste andre bypakker i hovedsak handler om transport, skiller Bypakke Grenland seg ut ved også å handle mye om areal. Det kommer til uttrykk i deres tredelte målsetning. På transportområdet gjelder nullvekstmålet, som betyr at for å motta støtte fra staten gjennom en egen belønningsavtale, skal de ha nullvekst i persontransport med bil. Dette har de supplert med målsetninger om å øke regionens attraktivitet, som et attraktiv boområde og et attraktivt sted å drive næringsvirksomhet.
Disse målsetningene trekker i samme retning, understreket Risholt. En kompakt, levende og velfungerende by er nøkkelen for å lykkes med å flytte bilreiser over til gang og kollektiv.
De involverte fagfolkene ønsker gjerne at alle tiltak skal være rettet inn mot disse målene, men i praksis er det ikke så enkelt, påpekte Risholt. Det er flere forhold de må ta hensyn til, som politiske ønsker og opprettholdelsen av det de kaller «terrorbalansen» mellom to nesten like store kommuner, Skien og Porsgrunn. Noen tiltak er lette å få til og populære. Andre, som parkeringsavgifter og arealpolitikk, er politisk svært krevende.
De er opptatt av helhetlig virkemiddelbruk. Erfaringen er at de får liten effekt av investeringer i gang og sykkel hvis de ikke samtidig har bildempende tiltak. Pisk må balanseres med gulrot. Når det gjelder fortetting i byer, mente Risholt at det stiller seg litt annerledes. Der tok han til orde for at det først og fremst må brukes ressurser for å gjøre ting mindre komplisert og tidkrevende. Kanskje burde det ansettes fortettingsagenter, folk som kan gå foran og gjøre det lett for utviklere å etablere seg i sentrum, foreslo han.
- Se Risholts presentasjon: Samarbeid som kan føre til nedvekst
**********
Bjørn Egil Flø fra Norsk institutt for bioøkonomi valgte en annen variant enn de andre innlederne og holdt et tankevekkende kåseri, uten bruk av skjerm.
– Me et jord. I heile vår sivilisasjonshistorie he me ete jord. Somme tider meir enn andre tider, men aldri med ein større appetitt enn i dag, slo han fast som innledning på kåseriet. Med det var tonen satt for en samling tanker og erfaringer om arealbruk, naturrasering og bygdeutvikling.
- "Når me et jord – lite om geofagi og mest om arealpolitikk og ein nedbygd distriktspolitikk" var tittelen på innlegget. Deltakere i Include med tilgang til Includes område på Teams kan høre lydopptak av innlegget.
Arbeidslivet og prising av utslipp
«Er arbeidslivet rigga for nedvekst?» spurte David Jordhus-Lier fra Universitetet i Oslo (UiO) i tittelen på sitt innlegg. Han startet med å gi et klart svar på det spørsmålet: Nei.
Situasjonen er snarere motsatt, sa han. Det er rigga for vekst. Han viste til en samtale med en rådgiver i LO som sa det på denne måten: Den norske modellen fungerer sånn at man samarbeider om vekst og effektivitet, og så krangler man om fordeling.
Jordhus-Lier framholdt at de fleste tillitsvalgte og andre som tar på seg roller i det organiserte arbeidslivet, gjør det fordi de har tillitt og kunnskap om helt andre ting enn bærekraft, som rettigheter, lønn, arbeidstid, og kanskje likestilling og medvirkningsprosesser. Økonomisk vekst har vist seg gunstig for å oppnå alle disse målene.
Skal man rigge om arbeidslivet til å levere på andre mål enn primærmålene, som rettigheter og lønn, må dette systemet over tid fylles av mennesker som ønsker å bruke sine roller til å snakke om redusert forbruk, utslippsreduksjoner, bærekraft osv., uttrykte Jordhus-Lier og la til:
– Det krever kunnskap, og jeg tror også vi må fylle disse rollene, på begge sider av bordet, med folk som har lyst til å bruke dem til et engasjement de kanskje har med seg utenfra.
- Se Jordhus-Liers presentasjon: Er arbeidslivet rigget for nedvekst?
**********
Utgangspunktet til Katinka Holtsmark fra Økonomisk institutt på UiO var at vi trenger veldig store og veldig raske endringer innenfor det systemet vi har i dag. For å løse klimaproblemet må vi først og fremst gjøre mindre av mange ting. Noen husholdninger og bedrifter kan bruke nye løsninger og teknologier. Andre må tenke helt nytt og gjøre andre ting. Derfor trenger vi virkemidler som setter i gang alle de små og stor tingene som må skje. I dette arbeidet bør klimaavgifter, eller prising av utslipp, spille en viktig rolle, i følge Holtsmark.
Med prising av utslipp blir det opp til den enkelte husholdning og bedrift hvordan de skal gjøre endringene. For noen er det viktig å ha el-bil, for andre er andre løsninger bedre. Ved å la hver enkelt ta disse beslutningene blir velferdstapet mye mindre for den enkelte, og samfunnskostnadene mye lavere, enn om vi dytter alle over i én eller noen få løsninger. Hvis man subsidierer én bestemt løsning, som f.eks. el-biler, vil det i stor grad svekke initiativene til å utvikle alle de alternative løsningene vi er avhengige av.
I Norge skiller landbrukssektoren seg ut ved å være den sektoren i økonomien hvor vi har valgt å ikke prise utslippene. Holtsmark ga uttrykk for at dette ikke er holdbart. I stedet for ha fokus på f.eks. investering av statlige midler i nytt fôr, bør myndighetene etter hennes mening heller gå for prising av utslipp. Det vil gi insentiver til hver enkelt aktør i denne sektoren til å finne nye løsninger.
Avslutningsvis tok hun opp problemet med at mange med lav inntekt vil rammes hardt av karbonprising. Hun tok til orde for at løsningen ikke bør være å gjøre forurensing gratis for alle eller noen grupper. For å sørge for at alle har mulighet til å møte omstillingen, bør vi i stedet bruke «de virkemidlene som vi er verdensmestere på», nemlig omfordeling mer generelt.
- Se Holtsmarks presentasjon: Hvilken rolle kan klimaavgifter spille i omstillingen?